 | Marissa Wallace z on Redd Magnusgate! |
 | Julia on Ingen død på Oslo S. i da… |
| Julia on Ja, jeg elsker dette land… |
 | birgitte on Ja, jeg elsker dette land… |
 | Erik on Tro og tvil |
Englesang
Så vondt å se deg gråte
Så vondt å se deg trist
Det er så godt å leve
Det skulle du nok visst
Englene de synger vakkert
I ditt stille sinn
De spiller glade tanker
Som du må slippe inn
Den djevelen som lokker deg
Han stjeler og din ro
Han vinner over englene
Jeg hørte sist han lo
Så prøv å la den djevelen
Få mye mindre makt
La englene bli friere
Og synge i sin prakt
Jeg vet hva du fortjener
Jeg vet hva du vil si
For husk at du på denne jord
Med englesang er fri
Julia
Da var man på plass igjen. Eller det vil si at jeg har vært på plass i snart to uker. På det stedet jeg overhodet ikke hadde lyst til å komme tilbake til med det første. Målet var et år, men så gikk det bare en uke. Kanskje jeg hadde satt meg et for høyt mål, det vet jeg ikke, men skuffelsen er vond. Jeg hadde ikke lyst til å ta noen steg tilbake. Jeg vil fremover. Selv om man sier 2 skritt frem, og ett tilbake. Det er vondt å være tilbake. Skuffet over meg selv, og motløsheten om at jeg føler jeg ikke mestrer. Jeg vil være frisk.
Nedturer er vonde, spesielt når det vonde blir vondere. Nesten umenneskelig å bære. Det gjør så vondt at noen like gjerne kunne stukket en kniv i meg, og vri den rundt. I hjertet. Hjertet som er så slitent av ensomheten, reddselen, angsten. Hodet som stritter i mot. Ingen kontroll. Jeg forvinner, og hjernen klarer ikke henge med på lasset. Den er parkert i en annen verden. Kobler ut.
Alenefølelsen er kanskje verst for tiden. Ensomheten. Føler med adskilt fra verden. De fleste andre er der ute. Har det travelt. Jobber, går på skole, har barn og barnebarn. Det er vondt å være utenfor. Uten energi. Vil så gjerne klare det de i min omgangskrets klarer. Være aktiv, sosial, være frisk. Jeg hater sykdommen så innigranskauen mye! Men oppi all ensomheten, vet jeg jo at det er mange som tenker på meg. Mange er glad i meg, og kjemper sammen med meg. De gir ikke opp. De gir ikke meg opp. Det kjennes godt, men til tider også fjernt. For jeg er jo ikke der ute, fysisk. Og mange klarer ikke komme på besøk så ofte, fordi de har det travelt. Sånn er det jo. Det jeg har nå, er de folka som er rundt meg 24/7. Men avstanden der har blitt stor og nesten kald.
Det virker som det er en slags uskreven eller skreven regel på denne posten. At man ikke skal ha fysisk kontakt med pasientene. Jeg kan forstå at det er en regel, men jeg forstår ikke regelen. Det er liksom sånn, at om man sitter og gråter, er lei seg, eller er urolig. Så setter den ansatte seg 2 meter unna pasienten. Det føles kaldt. For meg, og mange andre så er det det mest naturlige i verden, å trøste noen som gråter. Holde rundt, eller holde i hånda. Det burde nesten vært en selvfølge, spesielt på et sted der mennesker har det ekstra tøft. Får man en hånd, blir ensomheten mindre, og håpet blir større. Det skal ikke så mye til.
Argumentene i mot er at pasientene ikke skal bli for knytta til personalet, siden dette ikke er et sted folk er lenge. Et annet argument er at pasientene skal lære å klare seg selv. Komme seg ut av helvete på egenhånd. Dette kan sikkert gjelde for noen pasienter. Det er vel en grunn til at de har regelen. Men igjen…vanlig psykiatritabbe: Ta alle over en kam.
Jeg er en person som reagerer på fysisk kontakt. Jeg kan være rolig i mange timer etterpå. Men jeg blir ikke knytta til personalet. Det har aldri vært noe problem på andre poster. Jeg har fått kjenne på tryggheten, og faktisk kommet meg fortere ut av avdelinger. Og når jeg kommer meg hjem, og ut i verden, da er det folk der som kan “ta over” denne tryggingen. Jeg blir ikke avhengi, jeg får ikke mer problemer av å komme meg ut av angsten på egenhånd, men jeg føler meg mindre alene, får mere mot til å bli frisk. Jeg er ikke som alle andre, jeg er som mange andre. Alle er ikke like. Ingen reagerer likt. Jeg får god nok omsorg der ute når jeg er der ute, jeg er ikke avhengi av å komme meg til sykehus for å få omsorg. Men når jeg er på sykehus, da er det de ansatte som er her. De der ute er lengere unna. Jeg trenger hjelp til å føle meg mindre alene. Her og nå!
Kanskje jeg skriver for å få noen til å forstå. Jeg vet jeg taler for mange. Jeg har hørt og snakket med pasienter jeg kjenner, og ikke kjenner. Har skrevet mye til avisa, og har fått mye tilbakemeldinger derfra. De aller fleste synes dette er en merkelig regel. Det er trist egentlig. For det er så lite som skal til. Det er ikke dyrt en gang. Koster null kroner.
Time will show. Nå er jeg nå her. Prøve å gjøre det beste ut av det? Gjøre det jeg selv kan. Spise, være i aktivitet, og la andre hjelpe meg med resten. Resten av det jeg ikke har kontroll over. Jeg har fantastiske venner der ute. Støtter meg i tykt og tynt. Håper for meg, når jeg har mistet alt håp. Ber for meg, når livet virker altfor mørkt. Trøster når jeg gråter. Følger meg fysisk fra sted til sted, følger meg psykisk i opp og nedoverbakker. Det er mye som er dønn urettferdig, og jeg er til tider ganske fortvila og sint på verden. Men jeg skal også være takknemlig. Jeg er velsignet. Jeg har et liv der ute som venter på meg. Jeg kan mye, interesserer meg for mye. Engasjerer meg i mye. Jeg har fått gaven til å hjelpe andre. Det er den viktigste og beste gaven jeg har. Takk!
Det var en gang en mann som skulle stelle hjemme
For kona hu var dratt, men ikke for at ungene var slemme
Så mannen satt med skitne kopper, kar og krus
Og det var da han kom på: Han hadde levd i sus og dus
Til hvert måltid hadde maten stått klar
Alt var vasket av kopper og kar
Klær som luktet nydelig rent
Ja til og med skoene var stablet pent
Det var den gangen mannen skulle stelle hjemme
Og da ungene begynte å bli slemme
Ja huset så ikke ut
Ikke en gang en ren klut
Da kona kom hjem fra Bahamas
Satt pjokken på taket i pyjamas
Og vesla hu løp etter Bamse
Og far skrek at alt skulle stanse
“Der kan du se” ropte kona til far
“Nå får vi se om du er no til kar”
Ja etter en dag eller to
Hadde huset falt til ro
Og far han levde i sus og dus
Ved å vaske kopper og krus
Julia
29 timer bevegelsesterapi. 15 timer billedterapi. 206 fellesturer. 14 timer samtalegruppe, 16 timer på ergokjøkken, 3 dager med juleverksted. Individualsamtaler med lege, individualsamtaler med psykolog. 2 ansvarsgruppemøter. Minikonserter og allsang. Korøvelser, og konsert. Blod, svette og tårer. Støtte. musikk og vennskap.
Ingen tvil og at forrige høst var en av de tøffeste jeg har opplevd. Det har vært litt forskjell fra tidligere langtidsinnleggelser, fordi jeg da hadde vært syk så lenge, og det gikk bare nedover. Men denne gangen begynte ting å gå bra. Jeg hadde hatt en grei vår, jeg følte meg sterkere, skulle endelig ut i egen leilighet. Men så kommer en gigantisk nedtur. Helvete. Det har vært så vondt. Håpet forsvant, livet forsvant, og håpløsheten ble sterk. Men! Jeg er her enda. Jeg har ikke gitt helt opp. Jeg har hatt positive ting i høsten som var, med mye støtte utenifra. Det var kanskje ikke et lyspunkt akkurat i øyeblikkene. Korøvelsene. Ungbo. Mye angst hele veien, stemmer, paranoide tanker. Hadde jeg ikke hatt støtten utenifra hadde jeg aldri kommet meg til kor og Ungbo. To ting som har reddet livet mitt denne høsten. Uten støtte tar sykdommen helt over.
Nå har jeg endelig kommet meg ut fra akutten. Endelig har jeg kommet meg til en annen post. P77. Det å være på akuttavdeling i flere måneder, har vært tøft i det at alt er usikkert, alt er låst, pasienter som blir innskrevet og utskrevet, mens en selv bare sitter der, og vil så gjerne ut selv. Nå er jeg på en langtidspost. Her jobber man langsiktig både individuelt og i grupper. De andre jentene, og damene virker veldig hyggelige, det samme med de to guttene. Og de ansatte her, virker veldig greie. Så positivt inntrykk så langt. Det er en lettende følelse, at ting stemmer.
Det er en rar følelse. De siste 5 årene jeg har bodd i Oslo har jeg enten vært på AFP, eller på Post 5, på Ullevål. Jeg er en slags veteran. Kanskje spesielt på akutten. Jeg kjenner navnet på alle, til og med vaskehjelpen. Jeg veit hvor jeg har folk. Alle kjenner meg. Og jeg kjenner dem. Men så kommer jeg hit. Kan ikke telle hvor mange personer som har tatt meg i hånda de siste dagene, presentert seg, og spurt om det er jeg som heter Julia. Så ja, det føles rart. Det føles usikkert. Skummelt. Men jeg vet jo med meg selv, at jeg blir fort kjent med både sted og folk. Må bare gi det bittelitt tid. Det kan føles overveldene, men det å kjenne seg selv godt nok og vite at det går over, det hjelper.
Nå er det helg. Null søvn i natt, så jeg er ganske utslitt. Men jeg er på et trygt sted. Egentlig skulle jeg ønske at F2 startet denne helgen. Nå bor jeg jo et halvt minutt unna Fagerborg kirke, så da kan jeg iallefall komme meg til gudstjeneste, noe jeg har savna veldig i høst!
Da tenker jeg at jeg skal klunke litt på pianoet som står ved siden av meg. Det er grusomt surt, men jeg hører hvor det er surest, så da kan jeg spille på de tangentene som ikke skriker av smerte.
1. Juledag. En dag som skal være fredelig. En dag man skal sove lenge, se barnefilm på tv, og sitte i pysjen halve dagen. Julepysjen man fikk i julegave dagen før.
Det ble jul i år også. Og det var på en måte verd alt stresset. Alt det stresset jeg selv laget for meg selv. Alle forventningene jeg tror at alle har til meg. Som de egentlig ikke forventer allikevel. Det er ingen som forventer å få hjemmelagde julekort, ingen forventer at jeg skal bare mange slags kaker, ingen forventer flotte julegaver, ingen forventer at jeg skal være frisk og opplagt. Men jeg tror det. Hodet mitt tror det. Og det stresser meg opp. Jeg kunne jo gjordt det enklere. Jeg kunne kjøpt julekort istedenfor å lage de selv. Jeg kunne holdt meg til et par slag med kaker, jeg kunne kjøpt gavekort istedenfor å lete etter gaver i flere dager, fordi jeg ikke kommer på noe å gi til folk. Jeg kunne slappet mer av, og ha overskudd til resten av jula. Nå er alt overskuddet brukt opp. Altfor tidlig, for det er mye igjen av jula.
Jeg var på julegudstjeneste i går, på SEM-huset, sammen med lillebror. Det var like koselig som det har vært alle andre år. Men det som var annerledes i år, er at dette er siste jul på Ekeberg. Og jeg kommer til å savne SEM. Treffe folk som jeg kjenner godt. Siste gang jeg hører prest H, tale om julefred, og diverse andre temaer. Jeg kommer til å savne det veldig! Prest H er jo den eneste presten jeg klarer å høre på. Han er overhodet ikke kjedelig, som mange andre prester er. Jeg ser han jo igjen, men ikke på julaften. Litt trist.
Julaften fikk jeg feire hjemme hos foreldre, lillebror og hund. Det var koselig. Mamma lagde ribbe, og pinnekjøtt med fantastisk mye tilbehør. Kjøtt er jo ikke helt min greie. Men jeg klarte å spise litt, uten å få vondt i magen.Julematen er jo det mange gleder seg til. For meg virker det litt rart, å gå store deler av året og glede seg til ett måltid. Men vi er nå forskjellige. Heldigvis!
Fikk fine gaver i år også. Fornøyd. Det ble et nydelig armbånd og gode ord, julepysj, vakker jakke, Greys Anatomy 7, kokebok, den nye oversettelsen av bibelen, og penger. Vakre gaver. Tusen takk!
Dette var første jula da de voksne fikk flere gaver enn barna. Noe som bare er veldig koselig, men det føles litt rart. Rart med første-gang-ting. I år er opplever jeg min 4 jul på sykehus, og jul nr 7 på institusjon. Ikke spesielt gøy, men samtidig trygt, for jula er jo vanskelig. Nå venter P77, etter nyttår. Gruer meg veldig! Håper bare at jeg slipper å være der lenger enn planlagt. For det har jo skjedd… et par ganger.
Så nå venter juledager, og romjul på sykehuset. Med de har gjort det ganske koselig på avdelingen. Og vi gjør koselige ting. Det er ikke synd på meg sånn. Egentlig ikke i det hele tatt. Jeg har Ungbo, som jeg ser bittelitt frem til. På tirsdag skal vi stå på skøyter, og det kan jo bli gøy. Også er jeg spent på hvilken romjulskinofilm vi skal se på onsdag. Jeg håper været holder seg bra på torsdag når vi skal opp på grefsenkollen, og på fredag kan det bare storme så mye det vil, for da skal vi bare være inne på ungbo. Jeg synes det er så bra, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får være med.
Jeg sier god jul, så lenge! Prøv å tenk positivt. Selv om det til tider virker ganske umulig. Men det går an!
Juleklemmer til alle<3
08.12.11 ! Julekonsert. Adoramus. Helt fantastisk bra!
Jeg hadde snakket om dagen hele uka. Hvordan skulle jeg komme meg gjennom en dag, som skulle bli så lang og krevende? Det gjalt å planlegge. Gå gjennom dagen i hodet, noen ganger. Hvilke medisiner jeg skulle ha med, hva jeg skulle gjøre om det sa helt stopp. Hvordan jeg skulle fordele energien gjennom kvelden. Hvem jeg kunne si ifra til, om det ble for vanskelig. Pauser. Stopp. Rømningsveier.
Jeg var jo ganske sliten etter forvernsmøte på P77, og kom jo altfor tidlig til Iladalen kirke, så jeg satt utenfor en halv time før dirigent L kom med nøkkel. Frøs gjorde jeg ja. Valgte i starten å ha mest mulig fysisk å gjøre, så jeg fløy jo rundt å bærte inn det ene etter det andre av benker, lydanlegg, matter ++. Det hjalp veldig å ha noe å gjøre. Så starta lydprøver, som gikk greit, og vips var det tid for konserten. I mellom fikk jeg tatt et par time-outer på toalettet + et par Truxal. Jeg er veldig glad for at jeg lagde en plan.
Jeg levde. Det å synge. Publikum som var helt fantastisk. Det å endelig ha dirigent L forran oss igjen. Og at alt gikk så bra. Rørende. Plutselig eksisterte jeg ikke bare. Jeg levde i nået. En sjelden følelse i disse dager.
Det ble fult hus. Vi hadde nesten ikke plass til alle. Publikum altså. Av mine kom både mamma og pappa, Simon, og Erik. Alle var veldig fornøyde og imponert, og de sier vi bare vokser og vokser, musikalsk. Til og med pappa satt å hoppa i stolen…av gospelmusikk!!! Det har aldri skjedd så lenge jeg har levd. Erik satt og lukka øynene, og Simon satt og gråt. Han var så rørt, og har takka meg mye for konserten. Det vil si at han takker hele koret!
Det var gøy å stå der å synge. Og det var veldig fint å høre at konserten bare tok seg opp etter pausen. Det var godt å føle på energien fra publikum, og fra mine korvenner. Vennlige blikk.
Jeg er så glad i Adoramus. Glad i folka og glad i musikken. Hadde jeg vunnet 10 mill i lotto, hadde jeg gledelig gitt 2 mill til koret. De har redda livet mitt. Spesielt i høst. Det å vite at jeg er ønsket, at jeg er velkommen. Det å kjenne på tryggheten. At jeg blir så godt tatt vare på, både når jeg har bedre dager og når jeg har noen veldig dårlige. Har redda hele høsten, som har vært ganske grusom til tider. Jeg er ekstremt takknemlig!
Nå er det pause i nesten en måned. Heldigvis litt under. Vi starter tidlig i januar. Det er bra. Det blir tomt uten koret i hverdagen. Det er alltid tomt uten koret. Sommerferien er verst. Samtidig så blir det jo litt ekstra tid til all julestria. En ekstra dag til julehandling, julekortlaging, julebaking og å arrangere juleverksted. Jula kommer snikende på i en skremmende fart. Jeg ser veldig fram til at det nye året passerer, og at det er 11 måneder til neste stri og neste jul. Jula er ikke årets favoritt tid. Men i år har jeg Ungbo, og det er helt skjønt. Jeg skal nok overleve jula i år også.
Takk for en nydelig konsert, Adoramus! Og for en god opplevelse av musikk, og trygghet. Jeg er veldig glad i dere! <3
Jeg ble skrevet ut fra AFP, ut av sykehus. Jeg skulle endelig flytte ut i leilighet på en rehab post. Magnusgate bo og rehabiliteringssenter. Jeg prøvde å se det for meg, de gangene jeg hørte om Magnusgate mens jeg var på AFP. Om det var stort eller lite. Var det i et hus? Var det i en kontorbyggning, sånn som AFP? Jeg ante ikke.
Jeg kom på forvern. Sigrid og Hans. To personer som etterhvert ble veldig gode personer å prate med. Det var ikke som jeg hadde forestillt meg. Selve stedet. Men det var så normalt som mulig, og det var litt deilig. Det var ikke institusjonspreget. Det lå i en bygård på Tøyen/Grønland. Jeg synes det var fint, og jeg kunne endelig føle meg litt mer normal.
Så fikk jeg plass, og la bak meg halvannet år på sykehuset, AFP. Endelig ut i det fri. Noe jeg hadde sett frem til. Noe som jeg hadde satt meg som mål, og det i trygge omgivelser. Jeg vokste. Fremskritt som jeg ikke hadde hatt før. Jeg trivdes. Og jeg trivdes med tanken om at jeg ikke lenger var innlagt på sykehus. Normaliteten som var så viktig. Jeg ble kallt beboer, og ikke pasient.
Magnusgate. Et sted jeg aldri vil glemme. Et sted jeg vil savne. Et sted der jeg har fått så god hjelp. Jeg har fått vokse. I mitt eget tempo. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker som har vært med å gi hverdagen en mening. Gode samtaler, fortrolighet, samarbeid, trygghet og mye varme. En varme som er så viktig, i en hverdag som fort blir kald.
Nå skal Magnusgate legges ned. Bli borte. Trist, og ganske forferdelig å tenke på. Det skal spares. Kutt i budsjett. Det er så urettferdig og lite forståelig. Vi sitter her i verdens rikeste land. Vi har 1000vis av milliarder i fond og i bok. Bittelitt av det. Ikke en tusendel en gang. Og steder som Magnusgate, og mange andre steder, som gjør en så god jobb med unge mennesker som sliter, ville få leve. De tar det vekk fra oss. Raner oss fra trygghet. Raner oss fra det å føle at man endelig er en del av samfunnet. At man får mulighet til å være frisk. Uten Magnusgate hadde ikke jeg kunnet bli skrevet ut fra AFP på det tidspunktet. Oppholdet hadde blitt så mye lenger. Jeg ville hatt pasientofferrollen hengende over hodet. Jeg ville mistet håp, og ikke se noen mening med noen ting. Så mange ganger som jeg har holdt på gi opp. Så mange ganger som jeg ikke har gidd opp, fordi jeg visste at jeg snart kunne få kommet meg ut av sykehuset, samtidig som jeg fortsatt fikk god hjelp og oppfølging.
Jeg er ikke den eneste. Jeg har flytta ut nå, etter å ha bodd i Magnusgate i 2 år. Nå har jeg tatt neste steg videre. Jeg er så glad for at jeg har fått sjangsen til å bli bedre, og fungere i et normalt liv. Det hadde kanskje gått en gang uansett. Om jeg ikke hadde hatt Magnusgate. Men det hadde tatt mye, mye lenger tid. En tid jeg kanskje ikke hadde. For når håpet blir enda lenger borte, da er det vanskeligere å gripe det.
Nå tenker jeg på de andre beboerne, som må flytte ut så altfor tidlig. Kanskje for tidlig, og risikerer å bli dårligere igjen. Jeg tenker på de som ikke får sjangsen til å komme til et sted som Magnusgate. Den sjangsen som faktisk kan redde liv, slik som det har reddet mitt liv.
Jeg skjønner det ikke, og jeg skulle ønske at noen politikere kunne forklare det. Hvorfor har vi ikke råd, når vi sitter på så mange penger? Penger som er like mye mine som dine. Hvorfor kan vi ikke bruke noen av de pengene vi har? Det er jo ikke så mye som skal til… Eller? Kanskje gi noen millioner færre penger til et U-land, og heller hjelpe flere av våre egene? For det er Norge sine penger, og vi er norske. Jeg hadde skjønnt det, om vi var fattige. Jeg hadde skjønnt at vi da måtte spare penger for å holde landet gående. Men det er jo ikke tilfelle her? Vi lever kanskje i overflod når det gjelder materielle ting. Men det er mange folk i Norge som sliter. Kanskje verre enn de fleste kan forestille seg. Ikke før man har vært der selv. Gi oss den hjelpen vi trenger! Fordi vi fortjener det!
I dag fortalte jeg noe som jeg holder mest mulig for meg selv. Trangen til å bli mer forstått ble for stor, og jeg måtte bare forklare. For hvordan skal de skjønne situasjonen, uten at jeg forteller?
Anoreksien. Meg. En anoreksi dag, og en bulimi dag. Trangen etter kontroll som blir så stor, og skuffelsen, motløsheten som kommer når jeg sprekker. Når jeg er så sulten at jeg bare hiver innpå med mat. Mister kontrollen. Alt går i mat. Tenker på mat, drømmer om mat. Tvangstrening. Kan gå time etter time i store matbutikker for å sjekke kaloritabeller, og hva matvarene inneholder. Jeg kan lukte på mat, og kjenne meg mett. Jeg kan lukte på mat og kjenne at kontrollfriken ser dagens lys. Snu deg vekk og gå. Dette skal du ikke unne deg. Husk at du satt deg som mål å veie under 60 kilo etter forrige veiing.
Vekt når jeg står opp på morningen, vekt midt på dagen, og vekt på kvelden. Redselen for å ha gått opp noen hekto mellom veiingene er helt grusom og angstfyllt. Vekten skal gå ned, det er det eneste som funker. Mat, mat.
Unngår matsituasjoner. Sosiale aktiviteter. Velger å spise i smug. Ingen skal se hvilken misslykket anoretiker jeg er. Ingen skal se hva jeg putter i meg og hvor feit jeg er. Ingen skal se at jeg spiser, og tro at alt er bra. For jeg er jo redd for det og. Spiseforstyrrelsen er trygg. Og jeg er redd for at om den forsvinner, at jeg da ikke får hjelp. At da er alt greit. Fint. Uproblematisk. Bra.
14 år har gått siden anoreksien banket på døren, og fikk slippe inn. Jeg hilste den velkommen med et nikk. Den ble glad for å få komme inn i varmen. Jeg var 10 år, og visste ikke hva eller hvem som faktisk banket på døren. En fremmed.
Jeg slutta å spise. Regelrett. Endelig noe jeg kunne kontrollere, i en ellers vanskelig og kaotisk hverdag. Samtig ville jeg ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet for at jeg hadde det vanskelig, og at jeg ville bli sett. Jeg ble tynn. Veldig tynn. Spiste aldri i spisetimen. Men ingen så. Ingen forstod. Så det ble et ensomt forhold. Bare meg og anoreksien. Den fikk vokse, uten at noen grep inn. Jeg var bare 10 år.
På ungdomsskolen var det noen som så, men da ville jeg ha minst mulig oppmerksomhet. Ville helst forsvinne inn i veggen. Jeg ville ha anoreksien for meg selv. Og anoreksien ville ha meg for seg selv. Uforstyrra. Den var slu. Den holdt på å ta livet av meg.
Det stod på meg. Videregående ble en lettelse, og jeg så håp. En liten bit av meg prøvde å forstå. Jeg var sliten, og tanken på å få hjelp virket mer lokkende. Ensomheten for stor. Jeg ble tatt på alvor. Meg. Ikke anoreksien. Det var første gang jeg følte meg adskillt fra det som jeg hadde vokst sammen med siden jeg var 10. Vi var blitt som siametiske tvillinger. Og jeg lærte for første gang at vi bare var søsken. Adskillt. Jeg fikk hjelp til å sparke anoreksien ut døra. Kaste den på dør. Men den kom stadig tilbake og brøt seg inn. Jeg var svak, og kunne ikke stoppe det. Jeg ble ranet gang på gang. Stjal den lille biten av meg som ville la det friske vinne.
14 år er gått. Diagnosen har vært bulimi de siste årene, samtidig har anoreksien og bulimien gått hånd i hånd. Jeg later som jeg spiser. Sier at jeg har spist når jeg overhodet ikke har rørt mat. Jeg kan alle triksene. Alle triksene jeg har blitt hjernevaska med. Kaloritabeller kan jeg i hodet. Kaloriregning er jeg mester i. En slags usunn utdannelse. Men jeg har fått erfaring, og vet innerst inne, at ting ikke blir bedre av å sulte seg. Jeg forsvinner ikke. Ting blir ikke bedre. Jeg blir ikke lykkeligere. Jeg vet dette. Jeg har skjønnt det. Men jeg klarer ikke samle opp energi, eller mot til å kaste spiseforstyrrelsen på dør. Det krever mot jeg ikke har. Det krever mer hjelp. Jeg klarer det ikke alene.
Det virker sånn, at så lenge man er normalvektig, er det ikke så alvorlig. Så lenge ikke vekten raser ned. Det er mange som føler det slik. At man må sulte seg, og bli supertynn, for å bli sett, og få hjelp. Det er sånn, og jeg føler det selv. Selv om man har de samme tankene, samme væremåte, det samme tvangsmønsteret. Handicapped. Oppslukt av snill pike syndromet. Vanskelig å rope på hjelp, og få noen til å forstå
Så ja.. jeg kan se jeg har kommet lenger. Jeg har blitt voksen. Men samtidig er 10-åringen ganske tydelig til tider. Det lille barnet som desperat trengte hjelp, av noen voksne som så, men som istedet ble helt fraværende. Den angsten sitter igjen. Det å være alene, ensom, føle at man ikke strekker til. Ikke får til noe. Planer som går i vasken. Håpløsheten. Kontrollen.
Jeg fortalte i dag. Og var glad for at jeg gjorde det. For når jeg forteller, blir jeg bedre forstått, og får lettere mer hjelp, enn om jeg tier helt stille. Må prøve å holde det litt motet jeg har, oppe. Jeg må tørre å si ifra. Bli mere engasjert i det friske. For jeg er sint, og lei, på denne demonen som ødelegger hverdagen. Demonen som det alltid blir snakket om, men som ikke blir gjort noe med. Den er der. Vokser. Som en fredslilje. Får den ikke vann, og næring, synker den sammen. Vistner. Får den mer vann og næring, stiger den rett opp igjen som om ingenting har hent. Stopp med å gi vann til anoreksien. Ikke la den blomstre! Ellers er jeg redd jeg tar følge med anoreksien ut døra.
Jeg fikk forresten et nydelig hjemmelaget bilde av Erik til bursdagen.
Tiden sniker seg avgårde for tiden. Liten tid blir det til å skrive, da jeg ikke orker å printe ordene inn på pcn eller på papiret. Føler meg så sliten at jeg egentlig bare har lyst til å legge meg under dyna, og bli der til etter jul.
Jeg skulle skrevet i bloggen. Alt som har skjedd siden sist jeg skrev. Hvordan jeg havna på sykehuset, og har blitt der i over 2 måneder. Har til og med slått rekorden min i lengde akuttinnleggelse. Ikke en rekord jeg hadde lyst til å slå.
Livet er en tøff kamp. Det er tungt, spesielt når alt er svart. Skremmende svart. Jeg kjenner meg ikke igjen. At jeg ikke gleder meg til noe, ser ikke fram til noe, finner ikke glede i ting som jeg vanligvis gjør. Før når allting er svart så har det vært en ting, f.eks koret, som har vært et lite lys. Når er ikke koret et lys en gang. Dette har vart en altfor lang stund nå. Jeg har ikke bare en deppa dag, som lege K sa til meg her om dagen. Jeg har deppa uker. En måned nå har jeg ikke sett annet lys enn den lille strålen av solskinn som prøver å bryte igjennom en sprekk i de mørke gardinene på rommet. Jeg har ikke livslyst, og det virker som det ikke er noen som forstår.
Jeg er hjemme en tur i leiligheten. Ville prøve å være her litt alene. Det har gått greit hittil. Mest fordi jeg løper rundt som en gal dame med vaskekost. Jeg har fått opp noen juleduker, en stjerne og en lyskule. Jeg trodde egentlig at jeg hadde mere julepynt, men jeg finner det isåfall ikke. Advent er en fin tid i grunn. Koselig med juleverksted og baking. Det er fint både ute og inne med alle julelysene. Og spille julemusikk på pianoet. Har også fått inn julemusikken på både Itunes og Spotify. Jula kommer så altfor fort, det gjør den i grunn hvert år. Kanskje litt klisjeaktig. Jeg er glad for at Ungbo har opplegg i romjula. Og jeg tror at jeg skal komme meg gjennom denne jula også. Helskinnet gjennom. Prøve å stenge ute juletanker og julemat. Og heller tenke på at det bare er noen dager til alt er over. Da virker det overkommelig. Jeg tenkte iallefall å starte med julekort og påskråss bok nå. Er på tide, og det blir godt å bli ferdig.
Litt skremmende å tenke på at jeg har vært så lenge på sykehuset at rommet faktisk begynner å bli litt koselig. Litt jul der og.
Siden sist har jeg egentlig bare levd i et vakum. Klarer ikke helt tenke klart. Jeg kan snakke med noen, samtidig som jeg er i en helt annen verden. En ikke så veldig god en. Jeg takler ikke å snakke med flere enn 3 andre i rommet. Jeg er redd absolutt hele tiden, uansett hvor jeg går og står. Jeg har heldigvis gode folk rundt meg. Og akkurat nå er jeg veldig glad jeg har ungbo. Spesielt kontakt T kanskje. Som har blitt en av de personene jeg stoler mest på i denne verdenen. Det er godt at en sånn person finnes. Samtidig så har jeg startet på et malekurs av alle ting. Jeg som er helt elendig til å male kunne vel trengt… Ja jeg vet faktisk ikke. Fint er det å få sjangsen til å bli bedre da. Og det er veldig godt å ha et trygt sted å komme til, med folk jeg har blitt veldig trygg på. Og det er en sjelden ting. Så da har jeg koret og ungbo. De tryggeste stedene i verden. Men jeg må si, at når det gjelder kunst, så tror jeg at jeg foretrekker skriving og musikk 
Litt trøst av Arnold på slitsomme dager og netter
Jeg savner psykolog E. Faktisk veldig. Mest fordi hun kjenner meg godt, og jeg føler jeg kan stole på henne. Jeg bruker veldig lang tid på å lære å stole på folk, vite hvor jeg har dem. Derfor gruer jeg meg veldig til å bytte både behandler og behandlingssted. For jeg kjenner E, jeg kjenner stemmen, jeg kjenner måten hun reagerer på, måten hun hører ting, måten hun tar meg alvorlig. For hun bryr seg. Såpass har jeg skjønt. Derfor er det vanskelig når jeg nå er på et sykehus, der jeg ikke klarer å stole på de rundt meg. Fordi jeg er usikker. Jeg kjenner dem ikke. Men jeg gir det en sjangs, for jeg har vel ikke så mye annet valg om jeg skal komme meg videre. Jeg må klare å få ut noen ord. Men jeg skulle ønske jeg kunne bruke pennen litt mer.
Det er snart julekonsert med Adoramus. Jeg tror det blir bra, og jeg er spent på hvor mange som kommer. Jeg håper virkelig at jeg er i bedre form til da, og at jeg klarer å ha det litt fint. Hvis ikke så blir det tungt, og enda mer skuffende, da jeg føler jeg ikke klarer noen ting. At de få lysstrålende som prøver å trenge seg gjennom gardinene blir helt borte. Men jeg må vite, at de lysstrålende er der ute, de finnes jo, men hvordan fanger jeg dem?
Jeg må vel ut å lete. Prøve å hekte meg fast i noe. Musikken, koret, familie, Oskar, kjærste, venner, ungbo… Noe må det jo være. Den enkleste å forhålde meg til er vel Oskar. Han gir så mye av seg selv, og krever veldig lite. Vi kan gå tur, leke og kose oss. Det hjelper mer enn det meste. Verdens beste hund i mine øyne. Men hver synes best om sin hund…eller noe sånt.
Oskar <3<3
Natta er her snart. Det føles egentlig som den har vært her ganske lenge, men det er nok mest fordi det blir så tidlig mørkt. Sola var neste borte da jeg gikk fra sykehuset kl 15. Jeg synes mørketida er fin, med lys og snø. Nå mangler riktignok snøen, men lysene er der jo. Også er det litt deilig med kald luft. Sånn mellomting…ikke for kaldt og ikke for fuktig, ellers fyker ventolinbruken i været!
Så det var på en måte en litt oppdatering. Jeg strever som bare det med å holde meg i gang og i live. Det er drithardt. Det er til tider så vondt og ensomt, at jeg helst vil hoppe av verden. Men det er skummelt det og.
Ukesslutt eller hva man kaller det. Det er blitt fredag. Legger bak meg en ganske så vanskelig uke. Alle uker i det siste har vært vanskelige, men denne kanksje litt ekstra.
På tirsdag var det noen som døde på avdelingen. AFP. Eller..personen døde ikke bare. Han ble drept. Det er et grusomt ord det.. Drept. Jeg kan ikke si så mye om det. Jeg føler meg bare usikker, og litt småredd. Jeg har alltid vært litt redd for noen pasienter oppgjennom tidene på ulike psykiatriske avdelinger. Nå blir liksom denne redselen virkelig. Usikkerheten virkelig.
Det har jo stått om dette i media. Pasient drept på psykiatrisk avdeling. Noe jeg reagerte en del på var at det sto at han som drepte, ble sendt til en lukket avdeling. En del av journalistene brukte det ordet.. lukket! Jeg har vært mye på lukkede avdelinger. Og hadde jeg lest at han skulle på lukket avdeling, hadde jeg vært redd for at en sånn person skulle komme inn til den avdelingen jeg var på.
Et sted ble sikkerhetsavdeling nevnt. Det var et litt mer beskrivende ord. Sikkerhetsavdeling! Mye bedre enn lukket avdeling. For det finnes mange lukkede avdelinger.
Og desverre… Det er ikke så vanskelig å få meg seg skarpe ting inn på en avdeling. Spesielt ikke på en åpen avdeling. Sånn som AFP er. Det er i teorien en åpen avdeling. Selv om mediene forteller noe annet. Jeg som selvskader har tatt med meg diverse skarpe ting inn… Aldri kniver. Men barberblad har hendt. Det skremmer meg egentlig. Egentlig veldig.
Men, media! Litt ordvett hadde vært greit!
Mye fint har skjedd denne uka. Og det er jeg så glad for. Har truffet kontakt T et par ganger. Erik har kommet hjem fra Stavanger. Også har jeg hatt koselig pippibesøk av en god venninne. Heldigvis har psykolog E hatt litt ekstra tid denne uka. Så jeg fikk en ekstra samtale. Det var veldig godt!
Så nå venter helg. Ser mest fram til øvelsesdag med kjære Adoramus folk. Er alltid bra med kor. Og spesielt siden vi er en så god gjeng. Trives så godt. Heldig jeg.
Må vel si god helg jeg da. Opp og ut i livet. Og kanskje litt avslapping. Forhåpentligvis! Sove lenge.. natt til søndag iallefall.
God helg!
Arnold i sykesenga..
