Skriblerier

Posted: 8. april 2013 in Meg

Nå har det blitt så lenge siden sist jeg skrev at det er litt flaut. Skriveenergien har flata helt ut de siste månedene, og det er bare å beklage. Jeg leste nettopp igjennom mitt forrige innlegg, og ser her hvor langt jeg har kommet siden sist jeg skrev. I mellomtiden har jeg klart å bli skrevet ut fra en avdeling etter å ha vært der et år. Jeg har flytta til en flott leilighet, der jeg er trygg og har folk rundt meg hele tiden. Medisinenen funker. Jeg klarer å leve mer, og for første gang på lenge ser jeg frem til våren og sommeren. En følelse som ikke var til stede i fjor. Jeg ser frem til at all snøen forsvinner, ser frem til lange gåturer, grilling i hagen, brunsj på terassen osv. Og ikke minst ser jeg frem til at kjæreste Oskar kommer og skal bo med meg.

Selv om livet på mange måter er bedre enn det var sist jeg skrev, står utfordringene fortsatt i kø. Den største utfordringen er å overleve alle forrandringer. Folk og ting som er trygt forsvinner. Da tenker jeg mest på folka på P77, som jeg savner veldig. Heldigvis er de folka som jobber der jeg er nå, helt fantastiske, og de gjør virkelig hva de kan for at jeg skal ha det bra. Jeg har vært veldig heldig, igjen.

Jeg har en sykdom som jeg virkelig, virkelig hater. Den tar så mye energi, og gjør hverdagen til  et helvete ganske ofte. Det er somregel sånn at når jeg virkelig trenger fred, så kommer sykdommen og ødelegger for fullt. Så da får jeg ikke fred og blir helt utslitt. Jeg har heldigvis mange rundt meg som forstår eller prøver å forstå. Jeg har en fantastisk kjæreste, et fantastisk kor, og veldig gode venner rundt meg. Prøver å holde fast i disse! Også skal jeg prøve å ikke la det gå like lenge før jeg skriver igjen!

 

Advertisements

Ukontrollert kjærlighet

Posted: 23. juli 2012 in Alt og Ingenting, P77

Da har man vært og tatt ukas blodprøve. Bare under 4 måneder igjen nå, hvis alt går bra. Teamet er tilbake på jobb i dag, noe som iallefall føles bra. Samtidig litt skummelt, uten at jeg helt vet hvorfor. Det betyr uansett at det ikke er lenge igjen av sommern. Det er iallefall noe som føles bra. Aldri før har jeg vært så lei av sommer. Det har satt seg fast i halsen. Tar tid før jeg klarer å hoste det opp igjen.

Jeg merker jeg er sliten av å ikke henge med i verden. Klarer ikke å henge med på ting som skjer på avdelingen en gang. Sommerprogrammet som vi så lett skulle gå løs på før sommern, har blitt viska bort. Jeg har klart å være med på en ting, og da måtte vi snu på halvveien. Men det som er mest vondt er å ikke henge med i verden der ute. Hverken livet til kjæresten, eller livet til venner. Jeg bare eksisterer her på avdelingen, og klarer ikke leve. Det gjør vondt. Håpet er jo at medisinene skal virke, men jeg ser bare prestasjonsangst, og redsel for at det ikke skal bli bedre. Alle har et større håp enn det jeg har selv. Lyset i enden av tunellen blir bare mindre, og jeg jobber som bare det for at det ikke skal slukne helt. Men hittil stjeler jeg energi fra noe som ikke finnes.

Et lyspunkt oppi det hele, er at det går litt lettere på nettene. Det vil si de nettene det er faste nattevakter på jobb. Vi har på en måte funnet en oppskrift som funker. Og det at jeg får sove litt bedre, gjør at jeg overlever hverdagen litt bedre også. Men jeg sliter en del med at jeg blir fort knytta til folk, kanskje spesielt nattevaktene. Meker bare hvor vondt det er når de skal på ferie, eller være borte en stund. Men samtidig hvor godt det er når de kommer tilbake. Det er den kjærligheten som er så vanskelig å ha kontroll på. For det er vanskelig å ha kontroll på hvem man blir glad i. Det gjelder også på sykehus. Jeg blir fort glad i folk, på godt og vondt. Det er vel noe av det som er det vanskeligste med å være innlagt. Ukontrollert kjærlighet.

Det er mandag i dag. Det betyr ikke bare begynnelsen på en dag man skal overleve, men en hel uke man skal overleve. En hel uke virker så mye mer overveldende enn en dag. Selv om jeg er skuffa hver gang våkner om morningen, så er det er en del av meg som skal klare også. Denne staheten som jeg har arva av mormor, som gjør at vi begge er overlevende. Selv om mormor har litt flere år å gå på enn meg selv. Noe som igjen minner meg på hvor mye jeg savner henne.

Im like a bird, I wanna fly away!

God fredag!

Posted: 20. juli 2012 in Alt og Ingenting

20120720-162119.jpg

Ikke alene

Posted: 19. juli 2012 in P77, Sykehus

Å få internett på rommet er en grei ting. Litt av hvert blir litt enklere og litt billigere  i det jeg slipper å betale for dobbel internett. Det har nå gått en halv sommer. Jeg har overlevd en halv sommer. Teamet mitt er snart tilbake på jobb, og vi har bare en og en halv uke igjen på feriekoloni i 2 etasje. En feriekoloni jeg håpet på kunne bli litt mere ferie, og litt mindre koloni. Jeg skulle ønske jeg klarte å delta. Delta i sommeren der ute, og forsåvidt her inne også. Istedet ser jeg bare frem til at sommern snart er over, og at folk kommer tilbake på jobb. At koret begynner igjen.

Nå er det sånne hull i hverdagen jeg ikke klarer å fylle. Fordi jeg ikke orker, klarer, eller makter. Medisinskifte tar også på. Både fysisk og psykisk. Fysisk, at jeg blit slapp og orker lite, og psykisk at jeg føler meg svikta. At jeg ikke har blitt hørt. Jeg kjenner på hvor lite folk har stått på min side det siste året. På AFP og på akutten. Hvem har kjempa min sak? Hvem har vært på min side? Hvofor kjempa ikke AFP mer for det de sto for for noen år siden? Nå som jeg har brukt 10 måneder på sykehus fordi jeg måtte fjerne en medisin det var så mye uenigheter om, også viser det seg at jeg må begynne på den medisinen igjen uansett. Hvem har egentlig hørt på min stemme oppi det hele?

Det er mange spørsmål. Og jeg får vel ingen svar, før jeg spør. Her på P77 hører de iallefall på hva jeg mener, hva jeg synes, og jeg merker de kjemper for meg. Jeg er ikke helt alene lenger. Sånn som jeg har vært på akutten. Jeg får endelig hjelp. Hjelp til å sette grenser, hjelp til å bli mer selvstendig, hjelp til å få riktig behandling. Jeg er omringet av så mange gode mennesker, at det er til å bli stum av. Det virker nesten litt magisk. Og nattevaktene her, er den fineste gjengen jeg vet om. Så på mange måter er jeg heldig. Og jeg lærer fort at hjertet har ubegrenset plass. Det er alltid plass til flere der inne.

KJÆRLIGHET ❤

 

 

 

<3

Posted: 2. juli 2012 in Ukategorisert

20120703-001604.jpg

Ordpresse

Posted: 6. juni 2012 in P77

Da var det blitt en stund siden sist igjen ja. Hvorfor vet jeg ikke helt. Tror egentlig utmattelse er riktig og beskrivende ord.

Jeg er fortsatt på P77, og kommer vel til å være det en del fremover. Det positive med det er at jeg får god hjelp. Det negative er at jeg er sliten av sykehus. Lei! Og når de begynner å nevne at jeg skal trappe opp Leponex igjen, så føler jeg omtrent at jeg har mista nesten et år av livet mitt. Hadde jeg ikke tatt bort den Leponexen, hadde jeg mest sansynlig ikke vært innlagt. Det gjør vondt og tenke på. Samtidig som at jeg må tenke at livet er som det har blitt. Jeg får jo god hjelp, og jeg blir endelig hørt. På P77 lytter de til hva jeg tenker om ting, de gjør grundige undersøkelser, driver ikke med synsing, og går for den behandlingen som funker i praksis, ikke bare etter boka. Det er bare den følelsen av å bli hørt og tatt på alvor, som er utrolig lettende.

Jeg tenkte det var på tide med noen ord fra meg. Til de som venter på det. Men jeg må si at jeg ikke har så mange ord og komme med. Er for sliten, og har for lavt blodsukker. Bruker den siste energien på å klare å synge på konsert i morgen. Selv om det sikkert blir vondt å holde oppe mikrofonen. Jeg gleder meg til konserten, men gruer meg til 2 måneder uten kor. Og jeg gruer meg enda mer til at dirigent L slutter. Det gjør vondt!

Vi får håpe at det kommer noen fler ord ut av meg etter hvert…

Julia

Vanskelig vår

Posted: 25. mars 2012 in Alt og Ingenting

Sola er her på en langvarig visitt. Iallefall tilsynelatende. Selv har jeg vårproblemer. Da snakker jeg ikke bare om pollenallergi. Men jeg liker ikke vår. Og jeg liker ikke at det snart er påske og ferie. Helst kunne jeg tenke meg og spole over hele greia. Men da tror jeg det er en del som blir litt skuffa. Folk må jo få ferie. Kanskje jeg synes det hadde vært greit med ferie jeg og. Om jeg ellers var travelt opptatt med skole, eller at jeg hadde det bra og kunne reist litt. Men akuratt nå må jeg si at ferie = stress. Ikke avslapping, sånn som det burde være.

Jeg venter meg en tøff uke på mange måter. Travelt og tøft. Har iallefall ikke tid til å grave meg ned, men det er jo i grunn positivt. Det går forsåvidt greit på P77. Treffer på mange hyggelige folk, og det er lett å trives i grunn. Men jeg sliter med at hodet ikke henger helt med. Akuratt som jeg svever på utsiden av meg selv. Ganske ubehagelig og skremmende.

Det er siste uka til lege K også. Hjelp det blir rart, og ganske tungt. Kommer til å bli et stort savn. Men livet går jo sin gang for det. Og jeg er heldig som har hatt to behandlere, sånn at jeg slipper å bli kjent med et fjes til. Og psykologen er veldig flink, så det tror jeg går fint.

Har hatt noen gode samtaler med noen av kor-vennene mine i helga. Og til og med fått en melding fra dirigent L. Det hjelper å høre noen ord av og til. Spesielt fra de gode kantene, sånn som folka i koret. Det gjorde iallefall gårsdagens kveld en del lysere. Nå skulle jeg egentlig ønske jeg kunne sove, slik at denne dagen ble over. Men det er nok desverre ikke så lett. Jeg må gjennom noen timer til. Sliten.

Det var på en måte en liten oppdatering. Kanskje ikke like informativt som vanlig. Eller de viseste ordene. Men noen ganger får bare ord være ord. Det er godt å få skrevet dem ned. Delt dem med deg som leser. Jeg tror noen er litt skeptiske til at en psykisk syk person skriver blogg. Men jeg tror jeg klarer å sette de grensene jeg trenger.

Ha en fin uke, med masse sol og sånn! Også får de nyte våren de som kan og klarer 🙂