Skriblerier

Nå har det blitt så lenge siden sist jeg skrev at det er litt flaut. Skriveenergien har flata helt ut de siste månedene, og det er bare å beklage. Jeg leste nettopp igjennom mitt forrige innlegg, og ser her hvor langt jeg har kommet siden sist jeg skrev. I mellomtiden har jeg klart å bli skrevet ut fra en avdeling etter å ha vært der et år. Jeg har flytta til en flott leilighet, der jeg er trygg og har folk rundt meg hele tiden. Medisinenen funker. Jeg klarer å leve mer, og for første gang på lenge ser jeg frem til våren og sommeren. En følelse som ikke var til stede i fjor. Jeg ser frem til at all snøen forsvinner, ser frem til lange gåturer, grilling i hagen, brunsj på terassen osv. Og ikke minst ser jeg frem til at kjæreste Oskar kommer og skal bo med meg.

Selv om livet på mange måter er bedre enn det var sist jeg skrev, står utfordringene fortsatt i kø. Den største utfordringen er å overleve alle forrandringer. Folk og ting som er trygt forsvinner. Da tenker jeg mest på folka på P77, som jeg savner veldig. Heldigvis er de folka som jobber der jeg er nå, helt fantastiske, og de gjør virkelig hva de kan for at jeg skal ha det bra. Jeg har vært veldig heldig, igjen.

Jeg har en sykdom som jeg virkelig, virkelig hater. Den tar så mye energi, og gjør hverdagen til  et helvete ganske ofte. Det er somregel sånn at når jeg virkelig trenger fred, så kommer sykdommen og ødelegger for fullt. Så da får jeg ikke fred og blir helt utslitt. Jeg har heldigvis mange rundt meg som forstår eller prøver å forstå. Jeg har en fantastisk kjæreste, et fantastisk kor, og veldig gode venner rundt meg. Prøver å holde fast i disse! Også skal jeg prøve å ikke la det gå like lenge før jeg skriver igjen!

 

Ukontrollert kjærlighet

Da har man vært og tatt ukas blodprøve. Bare under 4 måneder igjen nå, hvis alt går bra. Teamet er tilbake på jobb i dag, noe som iallefall føles bra. Samtidig litt skummelt, uten at jeg helt vet hvorfor. Det betyr uansett at det ikke er lenge igjen av sommern. Det er iallefall noe som føles bra. Aldri før har jeg vært så lei av sommer. Det har satt seg fast i halsen. Tar tid før jeg klarer å hoste det opp igjen.

Jeg merker jeg er sliten av å ikke henge med i verden. Klarer ikke å henge med på ting som skjer på avdelingen en gang. Sommerprogrammet som vi så lett skulle gå løs på før sommern, har blitt viska bort. Jeg har klart å være med på en ting, og da måtte vi snu på halvveien. Men det som er mest vondt er å ikke henge med i verden der ute. Hverken livet til kjæresten, eller livet til venner. Jeg bare eksisterer her på avdelingen, og klarer ikke leve. Det gjør vondt. Håpet er jo at medisinene skal virke, men jeg ser bare prestasjonsangst, og redsel for at det ikke skal bli bedre. Alle har et større håp enn det jeg har selv. Lyset i enden av tunellen blir bare mindre, og jeg jobber som bare det for at det ikke skal slukne helt. Men hittil stjeler jeg energi fra noe som ikke finnes.

Et lyspunkt oppi det hele, er at det går litt lettere på nettene. Det vil si de nettene det er faste nattevakter på jobb. Vi har på en måte funnet en oppskrift som funker. Og det at jeg får sove litt bedre, gjør at jeg overlever hverdagen litt bedre også. Men jeg sliter en del med at jeg blir fort knytta til folk, kanskje spesielt nattevaktene. Meker bare hvor vondt det er når de skal på ferie, eller være borte en stund. Men samtidig hvor godt det er når de kommer tilbake. Det er den kjærligheten som er så vanskelig å ha kontroll på. For det er vanskelig å ha kontroll på hvem man blir glad i. Det gjelder også på sykehus. Jeg blir fort glad i folk, på godt og vondt. Det er vel noe av det som er det vanskeligste med å være innlagt. Ukontrollert kjærlighet.

Det er mandag i dag. Det betyr ikke bare begynnelsen på en dag man skal overleve, men en hel uke man skal overleve. En hel uke virker så mye mer overveldende enn en dag. Selv om jeg er skuffa hver gang våkner om morningen, så er det er en del av meg som skal klare også. Denne staheten som jeg har arva av mormor, som gjør at vi begge er overlevende. Selv om mormor har litt flere år å gå på enn meg selv. Noe som igjen minner meg på hvor mye jeg savner henne.

Im like a bird, I wanna fly away!

God fredag!

Ikke alene

Å få internett på rommet er en grei ting. Litt av hvert blir litt enklere og litt billigere  i det jeg slipper å betale for dobbel internett. Det har nå gått en halv sommer. Jeg har overlevd en halv sommer. Teamet mitt er snart tilbake på jobb, og vi har bare en og en halv uke igjen på feriekoloni i 2 etasje. En feriekoloni jeg håpet på kunne bli litt mere ferie, og litt mindre koloni. Jeg skulle ønske jeg klarte å delta. Delta i sommeren der ute, og forsåvidt her inne også. Istedet ser jeg bare frem til at sommern snart er over, og at folk kommer tilbake på jobb. At koret begynner igjen.

Nå er det sånne hull i hverdagen jeg ikke klarer å fylle. Fordi jeg ikke orker, klarer, eller makter. Medisinskifte tar også på. Både fysisk og psykisk. Fysisk, at jeg blit slapp og orker lite, og psykisk at jeg føler meg svikta. At jeg ikke har blitt hørt. Jeg kjenner på hvor lite folk har stått på min side det siste året. På AFP og på akutten. Hvem har kjempa min sak? Hvem har vært på min side? Hvofor kjempa ikke AFP mer for det de sto for for noen år siden? Nå som jeg har brukt 10 måneder på sykehus fordi jeg måtte fjerne en medisin det var så mye uenigheter om, også viser det seg at jeg må begynne på den medisinen igjen uansett. Hvem har egentlig hørt på min stemme oppi det hele?

Det er mange spørsmål. Og jeg får vel ingen svar, før jeg spør. Her på P77 hører de iallefall på hva jeg mener, hva jeg synes, og jeg merker de kjemper for meg. Jeg er ikke helt alene lenger. Sånn som jeg har vært på akutten. Jeg får endelig hjelp. Hjelp til å sette grenser, hjelp til å bli mer selvstendig, hjelp til å få riktig behandling. Jeg er omringet av så mange gode mennesker, at det er til å bli stum av. Det virker nesten litt magisk. Og nattevaktene her, er den fineste gjengen jeg vet om. Så på mange måter er jeg heldig. Og jeg lærer fort at hjertet har ubegrenset plass. Det er alltid plass til flere der inne.

KJÆRLIGHET ❤

 

 

 

<3

Ordpresse

Da var det blitt en stund siden sist igjen ja. Hvorfor vet jeg ikke helt. Tror egentlig utmattelse er riktig og beskrivende ord.

Jeg er fortsatt på P77, og kommer vel til å være det en del fremover. Det positive med det er at jeg får god hjelp. Det negative er at jeg er sliten av sykehus. Lei! Og når de begynner å nevne at jeg skal trappe opp Leponex igjen, så føler jeg omtrent at jeg har mista nesten et år av livet mitt. Hadde jeg ikke tatt bort den Leponexen, hadde jeg mest sansynlig ikke vært innlagt. Det gjør vondt og tenke på. Samtidig som at jeg må tenke at livet er som det har blitt. Jeg får jo god hjelp, og jeg blir endelig hørt. På P77 lytter de til hva jeg tenker om ting, de gjør grundige undersøkelser, driver ikke med synsing, og går for den behandlingen som funker i praksis, ikke bare etter boka. Det er bare den følelsen av å bli hørt og tatt på alvor, som er utrolig lettende.

Jeg tenkte det var på tide med noen ord fra meg. Til de som venter på det. Men jeg må si at jeg ikke har så mange ord og komme med. Er for sliten, og har for lavt blodsukker. Bruker den siste energien på å klare å synge på konsert i morgen. Selv om det sikkert blir vondt å holde oppe mikrofonen. Jeg gleder meg til konserten, men gruer meg til 2 måneder uten kor. Og jeg gruer meg enda mer til at dirigent L slutter. Det gjør vondt!

Vi får håpe at det kommer noen fler ord ut av meg etter hvert…

Julia

Vanskelig vår

Sola er her på en langvarig visitt. Iallefall tilsynelatende. Selv har jeg vårproblemer. Da snakker jeg ikke bare om pollenallergi. Men jeg liker ikke vår. Og jeg liker ikke at det snart er påske og ferie. Helst kunne jeg tenke meg og spole over hele greia. Men da tror jeg det er en del som blir litt skuffa. Folk må jo få ferie. Kanskje jeg synes det hadde vært greit med ferie jeg og. Om jeg ellers var travelt opptatt med skole, eller at jeg hadde det bra og kunne reist litt. Men akuratt nå må jeg si at ferie = stress. Ikke avslapping, sånn som det burde være.

Jeg venter meg en tøff uke på mange måter. Travelt og tøft. Har iallefall ikke tid til å grave meg ned, men det er jo i grunn positivt. Det går forsåvidt greit på P77. Treffer på mange hyggelige folk, og det er lett å trives i grunn. Men jeg sliter med at hodet ikke henger helt med. Akuratt som jeg svever på utsiden av meg selv. Ganske ubehagelig og skremmende.

Det er siste uka til lege K også. Hjelp det blir rart, og ganske tungt. Kommer til å bli et stort savn. Men livet går jo sin gang for det. Og jeg er heldig som har hatt to behandlere, sånn at jeg slipper å bli kjent med et fjes til. Og psykologen er veldig flink, så det tror jeg går fint.

Har hatt noen gode samtaler med noen av kor-vennene mine i helga. Og til og med fått en melding fra dirigent L. Det hjelper å høre noen ord av og til. Spesielt fra de gode kantene, sånn som folka i koret. Det gjorde iallefall gårsdagens kveld en del lysere. Nå skulle jeg egentlig ønske jeg kunne sove, slik at denne dagen ble over. Men det er nok desverre ikke så lett. Jeg må gjennom noen timer til. Sliten.

Det var på en måte en liten oppdatering. Kanskje ikke like informativt som vanlig. Eller de viseste ordene. Men noen ganger får bare ord være ord. Det er godt å få skrevet dem ned. Delt dem med deg som leser. Jeg tror noen er litt skeptiske til at en psykisk syk person skriver blogg. Men jeg tror jeg klarer å sette de grensene jeg trenger.

Ha en fin uke, med masse sol og sånn! Også får de nyte våren de som kan og klarer 🙂

Engelen på havets bunn

Engelen på havets bunn

Engelen lever på havets bunn
I sin dypeste sorg
Han finner verken inn eller ut
Av havets travle torg

Forlatt blant tang og fiskesukk
Langt fra himmelen
Sitter denne tapte sjel
Og venter på et hjem

I himmelen var allting godt
Og sjelen falt til ro
Men så en natt kom djevelen
Til slutt så ble de to

Blant stjerner, skyer, hus og land
Gikk turen fra det blå
Til havets dype mørke
Og en port, de banket på

Djevelen steg inn i varmen
Lokket sjelen med
Men varmen ble til kulde
Så djevelen ble vred

For sjelen er jo engelen
En dom det har han fått
Han kunne ikke bytte hjem
Og gå fra tørt til vått

Nå sitter denne engelen
Og venter på et hjem
Han sitter der blant fiskene
Og speiler seg i dem

Han ser seg selv med vinger på
Og våte, blanke fjør
En glorie som sluknet fort
I det ondes klør

Han vet jo ikke noen ting
Om hvor han hører til
En forvirret sjel blant fiskene
Ved djevelens kalde grill

Julia

Hjerte-kakk og takk!

Tiden går fortsatt avgårde. Men ordene har stått litt stille. Det har vært vanskelig å sette de ned på papiret, eller inn på pcn. Det har til og med vært vanskelig å presse dem ut av munnen. Om et par dager har jeg vært på akuttpsykiatrisk i 6 måneder. Det er et halvt år det. Et halvt år har jeg vandret i de lyse korridorene med de turkise dørene. Sitti i gyngestolen utenfor røykerommet, prøvd å møte blikk, og også unngå blikk. Har lært å forholde meg til sykdom, ikke bare hos meg selv, men hos de andre pasientene også. Folk kommer og går.  Inn, også ut igjen. Ut i den skumle verden. Noen drar med glede, mens noen vil helst bli bak de trygge murene. Skjerma fra virkeligheten, fra det som er vondt og vanskelig å takle alene, men som man gjerne blir pressa til. Noen er sterkere enn andre, og omvendt. Vi mistet en medpasient. Det sa et lite kakk i hjertet mitt. Hjertet glemmer ikke.

Oppholdet begynner forhåpentligvis å gå mot slutten. Det er endelig lys i tunellen, og jeg skal få komme til P77 igjen. Jeg skal ikke helt ut i den skumle verden alene enda. Jeg får hjelp til å lære å takle denne verden, sånn at jeg etter hvert kan lære å takle livet alene. At det skal bli levelig å leve. Håpet er der et sted. Og når jeg møter folka på P77 så styrkes håpet, fordi de er hyggelige, flinke og omsorgsfulle. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg kjenner det skal bli godt å slippe de turkise dørene, rom nr 6, og forsåvidt alle nummerne fra 1 til 11. Jeg merker jeg trenger ro, stabilitet, og trygghet. Noe det er vanskelig å få på post 5 disse dager. Men jeg merker også det blir vanskelig. Fordi jeg knytter meg så fort opp til folk. Jeg er en sånn person som blir glad i behandlerne mine, og også mange av de som er rundt meg ellers på post 5.  Bare det at lege K har vært sykmeldt har vært veldig tungt. Det blir vanskelig å si hadet for godt. Plutselig skjer det så mye samtidig. Det føles som at alt som er trygt blir revet bort. Da tenker jeg kanskje aller mest på at jeg slutter hos psykolog E. Noen ganger jeg tenker på det, får jeg helt vondt inni meg. Hjertet får noen ekstra kakk. Det er noe som forsvinner. Samtidig må jeg huske på at folk kommer og går igjennom hele livet. Sånn er det å leve. Sånn er det å være menneske. Og jeg må tenke jeg er heldig, fordi jeg har kontakt med utrolig mange fantastiske folk fra tidligere. Alt fra lærere, helsesøstre, dirigenter,  diakoner, prester, osv. Gode personer som ikke forvinner. Det er ikke mange som har sånne kontakter. Så ja, jeg er heldig! Jeg er heldig fordi folk ikke gir meg opp, de har en tro på meg som jeg ofte ikke har selv. At ting en dag kan blir bra. At jeg en dag kan fortelle verden at jeg har det godt.

Jeg merker jeg er sliten. Eller egentlig ganske utslitt. Det er det jeg kan fortelle verden for øyeblikket. Om jeg ikke skal lyve. Men jeg liker ikke lyve. Late som. Jeg tror på at ærlighet varer lengst. Selv om ærligheten ofte er skummel. Men ærlighet er også mindre komplisert.

Siden skrivesperren begynner å snike seg innpå, så avslutter jeg innlegget her. Men satser på at jeg snart klarer å få ned noen ord igjen. Det er en del gamle behandlere + andre i hjelpeapparatet som leser dette. Vit at dere betyr enormt masse. Ikke bare for meg, men for veldig mange andre unge og også eldre mennesker. Vær stolt av dere selv! Jeg heier på dere, slik som dere heier på meg 🙂

Julia

Eventyr, skrevet av Julia i 2001, 14 år gammel :)

                                                                         Kronenapperne

Det var en gang et stort kongerike der solen nesten alltid smilte lett ned på folk og fe. De aller fleste var blide og glade, og det var sjelden ran eller slagsmål i byen. Kongen i dette landet var meget rik og vennlig, men han voktet også på en skatt som ikke kunne måle seg med noe annet i hele verden. Verdens mest verdifulle krone satt trygt i kongens hender, eller var den egentlig så trygg?

Det var en ganske rolig lørdag i landsbyen, men hos Kronenapperne var det kanskje ikke akkurat like rolig. De satt å diskuterte hvordan de denne gangen skulle klare å få tak i kongens krone. Hver gang de hadde forsøkt hadde det av en eller annen grunn blitt meget mislykket.

Det var fire banditter med i Kronenapperne, som de ble kalt av folk flest. Banditt nummer en var nåde rund og god, og passet egentlig best med sjokolade i sofaen. Han het Bolla, og hadde en altetende liten sjel. Nummer to ble kalt Trulte, fordi han stadig kom dultene etter, og oppførte seg som en liten unge. Flisa, var navnet på nummer tre. Ikke fordi han var lagd av flis, men fordi han var så skrekkelig tynn at han kom seg gjennom de smaleste steder. Den fjerde het Rakkern, fordi han støtt og stadig fant på rampestreker.

”Fort!” roper Flisa ut i det lille klubbhuset. ”Finn fram penn og papir, for vi skal nemlig gjøre ett kupp”. De andre kom diltende bort til flisa som satt og dinglet på en stol. ”Vi skal ikke rane bakeren en gang først da?” spurte Bolla litt entusiastisk.. Men de andre bare ristet lattermildt på hodet og sa at det ble nok av kaker etter kuppet.

På slottet skulle de snart arrangere ball. Kongen hadde bedt prinsesser fra over 16 kongeriker, for prinsen skulle finne seg en kommende dronning. Nyheten hadde spredd seg til landsbyen, og deretter også Kronenappernes klubbhus. Og slottsball var også et ganske godt tidspunkt for å gjøre et godt kupp kan du tro.

”Jaaaa!” jublet Bolla. ”Da kan vi rappe kaker”. De andre så dumt på han. ”Tenk på krona du, og tenk at det er verdens største sjokoladekake” sa de i kor. Rakkern var i ferd med å legge en prompepute under puta til Trulte, idet Flisa sa at nå var det tid for å legge seg. En etter en hoppet de i seng. Først kom Flisa, deretter Bolla, så kom Rakkeren, og så ”frrrr” der kom Trulte. ”Hahaha” lo de andre i kor, også sovnet de alle sammen.

”Stå opp alle sammen, nå er det ball!” Flisa prøvde å vekke de andre med en litt morgenhes stemme. De hadde avtalt (med litt protester som sannsynligvis ikke hadde nådd fram) at Bolla og Trulte skulle kle seg som to damer, så de var i full gang med å få på seg noen kjoler som de hadde lånt fra moren til Bolla. Når klokka var fem minutter på elleve, skulle de stå klare foran slottsdøra. Flisa og Rakkern skulle hente krona, mens ”damene” skulle forføre kongen og vaktene hans. Tiden gikk fort og klokka slo plutselig 11 over byen. Trulte og Bolla hadde kledd seg så godt at vaktene ble helt forelsket i dem. Flisa hadde klart å smyge seg opp i det øverste tårnet der krona lå, mens Rakkern fulgte ivrig med på bakken. Flisa klatret, og kjente inni seg at han kom nærmer og nærmere krona. Straks han så lyset fra den gjorde hjertet hans et lite hopp av lykkerus. Krona var jo ikke akkurat dårlig sikret selvfølgelig, men tynn som han var, smøg han seg lett forbi alle alarmtråder som var. Han var helt stum i det han la hånden sin på den. I det øyeblikket hørte han plutselig noen komme mot rommet han nå var fanget. Han tok et godt tak i krona, løp gjennom alle trådene, kastet seg gjennom det smale vinduet, og landet omsider mykt på Bollas mage som hadde kommet til unnsetning. Hele slottet ulte, og orkesteret som da var midt i en vals, stoppet å spille. Trulte rev seg løs fra de kyssegærne vaktene, og løp sammen med de andre ut av slottets dører. Krona ble aldri sett av noen igjen. Den står der i kronenappernes klubbhus, og ble hele kongerikets nye solstråle.’