Tro og tvil

Publisert: 21. februar 2011 i Meg

Jeg er kristen. Er i alle fall det jeg vil kalle meg. Jeg tror på både Gud, Jesus, ooog Den Hellige Ånd. Så da er jeg vel nettopp det. Kristen.

Min historie som kristen er ikke så veldig lang. Er oppvokst i en ganske lite kristen familie. Der to av dem er ateister. Er i alle fall det de sier de er. Men hvorfor hoppet plutselig jeg ut av den familien, og ble kristen? Hvorfor akkurat meg? Er det en eller annen slags plan som Gud har? Hva vil han egentlig?

Jeg vil tro at Gud prøver å vise meg en vei. En vei ut av alt som er tungt og vanskelig. Kanskje han ”valgte” meg fordi jeg trenger han ”mest”. Vet ikke hvordan jeg skal si det. Kanskje han syntes det ble å ta litt hardt i…og ”omvende” hele familien. Om det hele tatt er mulig.

Jeg døpte meg, da jeg var 15 år gammel. Det var ganske spesielt, og jeg følte inni meg, at dette var riktig. Kristen ble jeg egentlig ikke før jeg ble 16-17 år. Jeg vet ikke hvordan jeg ble det. Fikk ikke noen plutselig åpenbaring. Jeg bare begynte å hvile mer i Guds hender. Og det føltes lettende. Også kom Jesus inni bilde. På et eller annet vis. Jeg begynte å gå i en menighet. Og ble leder for søndagsskolen. Men det viktigste var at jeg fikk kristne venner. Brødre og søstre.

Jeg føler meg egentlig ikke så veldig ”flink” kristen. Og noen ganger føler jeg meg ganske misslykka. Jeg er ikke flink til å be (høyt) Jeg klarer ikke gå til nattverd. Jeg strekker ikke armene i taket. Klarer ikke lange taler. Jeg er ikke flink til å lese bibelen. Ikke taler jeg i tunger. Og synes nesten det å tale i tunger er litt ekkelt. Jeg holder ikke alle budene. Og noen ganger er jeg så sint på Gud, at jeg glemmer at han egentlig er veldig glad i meg. Og jeg i han.

Det jeg er flink til er å synge. Synge lovsang, salmer, gospel. Jeg kan spille piano. Jeg liker å tenne lys. Jeg kan be inni meg. Jeg kan skrive dikt, og sanger. Jeg kan gå på gudstjenester. Jeg lytter.
Jeg må huske på det. Prøve å tenke på det jeg kan, istedenfor hva jeg ikke kan. Jeg tror ikke det finnes noen mennesker som er helt perfekte. Og ingen kristne heller.

Når jeg har mine dårlige perioder. Der jeg føler meg alene og forlatt i verden. Fordi min verden står litt stille, mens alle løper forbi og lever sine liv. Da blir jeg litt borte i mengden. Føler jeg. Jeg får mye mer tid til å tenke. Jeg får en pause fra det vanlige liv, selv om den pausen ikke akkurat er ønsket. Og det å være der, er ikke spesielt bra. Men noen ganger må det til.

Da er det godt å ha noen. En som alltid stiller opp uansett hvordan jeg føler meg, hvor jeg er i verden, hva jeg gjør, osv. Det synes jeg er en god trøst. Når jeg føler meg glemt og alene. Uansett hvor sint jeg er på Han, hvor sint jeg er på verden. Så er Han der. Når jeg ser Gud, ser jeg mormors øyne. Og mormor er den vakreste i verden! ❤

kommentarer
  1. Erik sier:

    Være seg selv = Flink kristen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s