Dagen i dag er det akkurat en måned til jeg er 24 år. Hele mitt liv hittil vart i 23 år og 11 måneder. Og du verden så mye jeg ha gjort på den tida. Jeg har klart å begynne å gå på to bein, jeg har lært å snakke, lært å synge, slutta med bleie. Jeg har begynt i barnehage, og på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Jeg har begynt å synge i kor, lært å spille piano, og omtrent bodd i turnhallen på Hasle. Jeg har fått meg gode venner, og en fantastisk kjæreste, og utrolig vakre mennesker rundt meg, som betyr så uendelig mye.
Livet mitt ellers og nå er et ganske stort kaos. Jeg har all verdens diagnoser og medisiner. Det var vel ikke planen at det skulle bli sånn? At jeg skal lide så grusomt mye? Jeg skulle jo flytte hjemmefra, ut i verden, studere og få meg jobb, kanskje reise litt.. Oppleve nye og spennende ting, slik som mange av mine venner. Men ting blir ikke som man har planlagt, det skjønner jeg. Og folk sier jo at livet ikke er en dans på roser. Jeg synes bare jeg har fått nok. Nok er nok liksom.
Så hva gjør man for å bli frisk? Hva skal man snakke som som gjør at man blir kvitt disse vanskelige tankene? Jeg skjønner det ikke.
Jeg har i alle fall ikke svaret. Kanskje det kommer etter hvert. At jeg skjønner mer hvordan ting funker oppi det rare hodet mitt. Nå er det bare kaos. Og det hjelper ikke at jeg prøver å sulte bort all smerte, at jeg bare forsvinner, slutter å tenke. jeg vet jo at det ikke går, til slutt.
Usynlige svaner i snøen 