Du ser godt ut!

Sitter og ser på Idol. Slutten av Idol for denne kvelden. Folk som går videre, og ikke videre. Tårer og jubel. Nå venter Senkveld med Thomas og Harald. Sesongstart. På tide! Sesongen er i gang! Semesteret er i gang. Letta!

Uka har vært tung. Formen er på bånn, rett og slett. Lei, lei. Uka var egentlig full.. men så ble den tom, nesten over natta egentlig.  Så er folk syke, og psykolog E er borte. Heldigvis har kontakt T vært stabil og god å ha. Hun har redda uka.

Jeg merker det er tungt å ta initiativ. Og når jeg ikke tar initiativ så er det ikke så mye som skjer. Rett og slett fordi det er alltid jeg som tar initiativ til ting, spesielt når det gjelder venner. Det er til tider ganske slitsomt. Noen ganger trenger jeg at noen andre foreslår ting. Om jeg har lyst til å finne på noe…  Det trenger jeg nå!

Samtidig er jeg sliten. Orker lite. Kaos uten kontroll. I hodet! Jeg venter halveis på at overlegen skal ringe. Han skulle ringe på mandag. Men fortsatt ikke et pip. Jeg vet det jo… Leger, og spesielt overleger, glemmer fort bagatellting som å ringe pasienter. Det er iallefall min erfaring. Og jeg har lang erfaring for å si det mildt.

Samtidig hopper jeg rundt på krykker. Og de daglige gåturene forsvinner. Helvete! Kanskje virker som en bagatel for noen. Men jeg stopper å spise rett og slett. Jeg får panikk. Når jeg kan gå, kan jeg spise, fordi jeg forbrenner bort kaloriene ganske fort. Men når jeg sitter stille nesten hele dagen… Jeg klarer det rett og slett ikke. Føler jeg mister kontroll. Føler jeg må ta igjen kontrollen ved å lage et slags sykt system med disiplin som ikke er helt sundt.

Stemmer. Lyder i hodet hele tiden. Sliten!

Jeg skrev dagsorden for neste ansvarsgruppemøte i dag. Første gang jeg gjør det selv. Med hjelp da selvsagt. Men allikevel. Framskritt…tror jeg? Jeg har klart å sende mail til lærern og samtidig også registrert meg som student. Effektiv dag i grunn. Jeg liker effektive dager. Da føler jeg at jeg har brukt dagen til noe fornuftig.

Jeg begynner å hate å høre ordene:  «Du ser godt ut» Jeg vet det er ment i beste mening. Min spiseforstyrrelse sier, at om jeg ser godt ut, ser jeg feit ut. Sånn har vi drivt å krangla i mange år. Anoreksien og meg. Verden, anoreksien og meg. For jeg vet jo at folk mener det godt. Egentlig.

Jeg fikk de ordene denne uka. Da jeg humpet meg avgårde. Følte meg helt forferdelig rett og slett. Samtidig får jeg ordene mot meg; » Du ser så godt ut!» Hun skulle bare visst hvor fæl jeg så ut inni meg.  Hadde jeg vrengt meg selv. Så hadde jeg sett helt forferdelig ut utenfra. Rett og slett helt grusom og stygg. Ingen hadde sagt at jeg så godt ut.

«Du ser godt ut» Da kunne man heller sagt: «Du ser godt ut.. Men har du det egentlig godt?» Eller «Du ser godt ut. Men jeg vet du har det vanskelig» Da føler man seg litt mer forstått. Og man føler seg litt bedre. Ikke overkjørt. Og ikke feit.

Nå ble det reklamepause. Jeg tror jeg skal pusse tenner. Jeg har forresten fått ny vekkeklokke av mamma. Eller..en vekkeku, som rauter og spiller spilledåsemusikk.

Rise and shine!

Kanskje ikke helt ennå da…får jeg håpe!