Tiden..

Publisert: 28. november 2011 i Meg, Sykehus

Tiden sniker seg avgårde for tiden. Liten tid blir det til å skrive, da jeg ikke orker å printe ordene inn på pcn eller på papiret. Føler meg så sliten at jeg egentlig bare har lyst til å legge meg under dyna, og bli der til etter jul.

Jeg skulle skrevet i bloggen. Alt som har skjedd siden sist jeg skrev. Hvordan jeg havna på sykehuset, og har blitt der i over 2 måneder. Har til og med slått rekorden min i lengde akuttinnleggelse. Ikke en rekord jeg hadde lyst til å slå.

Livet er en tøff kamp. Det er tungt, spesielt når alt er svart. Skremmende svart. Jeg kjenner meg ikke igjen. At jeg ikke gleder meg til noe, ser ikke fram til noe, finner ikke glede i ting som jeg vanligvis gjør. Før når allting er svart så har det vært en ting, f.eks koret, som har vært et lite lys. Når er ikke koret et lys en gang. Dette har vart en altfor lang stund nå. Jeg har ikke bare en deppa dag, som lege K sa til meg her om dagen. Jeg har deppa uker. En måned nå har jeg ikke sett annet lys enn den lille strålen av solskinn som prøver å bryte igjennom en sprekk i de mørke gardinene på rommet. Jeg har ikke livslyst, og det virker som det ikke er noen som forstår.

Jeg er hjemme en tur i leiligheten. Ville prøve å være her litt alene. Det har gått greit hittil. Mest fordi jeg løper rundt som en gal dame med vaskekost. Jeg har fått opp noen juleduker, en stjerne og en lyskule. Jeg trodde egentlig at jeg hadde mere julepynt, men jeg finner det isåfall ikke. Advent er en fin tid i grunn. Koselig med juleverksted og baking. Det er fint både ute og inne med alle julelysene. Og spille julemusikk på pianoet.  Har også fått inn julemusikken på både Itunes og Spotify. Jula kommer så altfor fort, det gjør den i grunn hvert år. Kanskje litt klisjeaktig. Jeg er glad for at Ungbo har opplegg i romjula. Og jeg tror at jeg skal komme meg gjennom denne jula også. Helskinnet gjennom. Prøve å stenge ute juletanker og julemat. Og heller tenke på at det bare er noen dager til alt er over. Da virker det overkommelig. Jeg tenkte iallefall å starte med julekort og påskråss bok nå. Er på tide, og det blir godt å bli ferdig.

Litt skremmende å tenke på at jeg har vært så lenge på sykehuset at rommet faktisk begynner å bli litt koselig. Litt jul der og.

Siden sist har jeg egentlig bare levd i et vakum. Klarer ikke helt tenke klart. Jeg kan snakke med noen, samtidig som jeg er i en helt annen verden. En ikke så veldig god en. Jeg takler ikke å snakke med flere enn 3 andre i rommet. Jeg er redd absolutt hele tiden, uansett hvor jeg går og står. Jeg har heldigvis gode folk rundt meg. Og akkurat nå er jeg veldig glad jeg har ungbo. Spesielt kontakt T kanskje. Som har blitt en av de personene jeg stoler mest på i denne verdenen. Det er godt at en sånn person finnes. Samtidig så har jeg startet på et malekurs av alle ting. Jeg som er helt elendig til å male kunne vel trengt… Ja jeg vet faktisk ikke. Fint er det å få sjangsen til å bli bedre da. Og det er veldig godt å ha et trygt sted å komme til, med folk jeg har blitt veldig trygg på. Og det er en sjelden ting. Så da har jeg koret og ungbo. De tryggeste stedene i verden. Men jeg må si, at når det gjelder kunst, så tror jeg at jeg foretrekker skriving og musikk 🙂

Litt trøst av Arnold på slitsomme dager og netter

Jeg savner psykolog E. Faktisk veldig. Mest fordi hun kjenner meg godt, og jeg føler jeg kan stole på henne. Jeg bruker veldig lang tid på å lære å stole på folk, vite hvor jeg har dem. Derfor gruer jeg meg veldig til å bytte både behandler og behandlingssted. For jeg kjenner E, jeg kjenner stemmen, jeg kjenner måten hun reagerer på, måten hun hører ting, måten hun tar meg alvorlig. For hun bryr seg. Såpass har jeg skjønt. Derfor er det vanskelig når jeg nå er på et sykehus, der jeg ikke klarer å stole på de rundt meg. Fordi jeg er usikker. Jeg kjenner dem ikke. Men jeg gir det en sjangs, for jeg har vel ikke så mye annet valg om jeg skal komme meg videre. Jeg må klare å få ut noen ord. Men jeg skulle ønske jeg kunne bruke pennen litt mer.

Det er snart julekonsert med Adoramus. Jeg tror det blir bra, og jeg er spent på hvor mange som kommer. Jeg håper virkelig at jeg er i bedre form til da, og at jeg klarer å ha det litt fint. Hvis ikke så blir det tungt, og enda mer skuffende, da jeg føler jeg ikke klarer noen ting. At de få lysstrålende som prøver å trenge seg gjennom gardinene blir helt borte. Men jeg må vite, at de lysstrålende er der ute, de finnes jo, men hvordan fanger jeg dem?

Jeg må vel ut å lete. Prøve å hekte meg fast i noe. Musikken, koret, familie, Oskar, kjærste,  venner, ungbo…  Noe må det jo være. Den enkleste å forhålde meg til er vel Oskar. Han gir så mye av seg selv, og krever veldig lite. Vi kan gå tur, leke og kose oss. Det hjelper mer enn det meste. Verdens beste hund i mine øyne. Men hver synes best om sin hund…eller noe sånt.

Oskar <3<3

Natta er her snart. Det føles egentlig som den har vært her ganske lenge, men det er nok mest fordi det blir så tidlig mørkt. Sola var neste borte da jeg gikk fra sykehuset kl 15. Jeg synes mørketida er fin, med lys og snø. Nå mangler riktignok snøen, men lysene er der jo. Også er det litt deilig med kald luft. Sånn mellomting…ikke for kaldt og ikke for fuktig, ellers fyker ventolinbruken i været!

Så det var på en måte en litt oppdatering. Jeg strever som bare det med å holde meg i gang og i live.  Det er drithardt. Det er til tider så vondt og ensomt, at jeg helst vil hoppe av verden. Men det er skummelt det og.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s