Anoreksiens innbrudd i natten

Publisert: 1. desember 2011 i Spiseforstyrrelser

I dag fortalte jeg noe som jeg holder mest mulig for meg selv. Trangen til å bli mer forstått ble for stor, og jeg måtte bare forklare. For hvordan skal de skjønne situasjonen, uten at jeg forteller?

Anoreksien. Meg. En anoreksi dag, og en bulimi dag. Trangen etter kontroll som blir så stor, og skuffelsen, motløsheten som kommer når jeg sprekker.  Når jeg er så sulten at jeg bare hiver innpå med mat. Mister kontrollen. Alt går i mat. Tenker på mat, drømmer om mat. Tvangstrening. Kan gå time etter time i store matbutikker for å sjekke kaloritabeller, og hva matvarene inneholder. Jeg kan lukte på mat, og kjenne meg mett. Jeg kan lukte på mat og kjenne at kontrollfriken ser dagens lys. Snu deg vekk og gå. Dette skal du ikke unne deg. Husk at du satt deg som mål å veie under 60 kilo etter forrige veiing.

Vekt når jeg står opp på morningen, vekt midt på dagen, og vekt på kvelden. Redselen for å ha gått opp noen hekto mellom veiingene er helt grusom og angstfyllt. Vekten skal gå ned, det er det eneste som funker. Mat, mat.

Unngår matsituasjoner. Sosiale aktiviteter. Velger å spise i smug. Ingen skal se hvilken misslykket anoretiker jeg er. Ingen skal se hva jeg putter i meg og hvor feit jeg er. Ingen skal se at jeg spiser, og tro at alt er bra. For jeg er jo redd for det og. Spiseforstyrrelsen er trygg. Og jeg er redd for at om den forsvinner, at jeg da ikke får hjelp. At da er alt greit. Fint. Uproblematisk. Bra.

14 år har gått siden anoreksien banket på døren, og fikk slippe inn. Jeg hilste den velkommen med et nikk. Den ble glad for å få komme inn i varmen. Jeg var 10 år, og visste ikke hva eller hvem som faktisk banket på døren. En fremmed.

Jeg slutta å spise. Regelrett. Endelig noe jeg kunne kontrollere, i en ellers vanskelig og kaotisk hverdag. Samtig ville jeg ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet for at jeg hadde det vanskelig, og at jeg ville bli sett. Jeg ble tynn. Veldig tynn. Spiste aldri i spisetimen. Men ingen så. Ingen forstod. Så det ble et ensomt forhold. Bare meg og anoreksien. Den fikk vokse, uten at noen grep inn. Jeg var bare 10 år.

På ungdomsskolen var det noen som så, men da ville jeg ha minst mulig oppmerksomhet. Ville helst forsvinne inn i veggen. Jeg ville ha anoreksien for meg selv. Og anoreksien ville ha meg for seg selv. Uforstyrra. Den var slu. Den holdt på å ta livet av meg.

Det stod på meg. Videregående ble en lettelse, og jeg så håp. En liten bit av meg prøvde å forstå. Jeg var sliten, og tanken på å få hjelp virket mer lokkende. Ensomheten for stor. Jeg ble tatt på alvor. Meg. Ikke anoreksien. Det var første gang jeg følte meg adskillt fra det som jeg hadde vokst sammen med siden jeg var 10. Vi var blitt som siametiske tvillinger. Og jeg lærte for første gang at vi bare var søsken. Adskillt. Jeg fikk hjelp til å sparke anoreksien ut døra. Kaste den på dør. Men den kom stadig tilbake og brøt seg inn. Jeg var svak, og kunne ikke stoppe det. Jeg ble ranet gang på gang. Stjal den lille biten av meg som ville la det friske vinne.

14 år er gått. Diagnosen har vært bulimi de siste årene, samtidig har anoreksien og bulimien gått hånd i hånd. Jeg later som jeg spiser. Sier at jeg har spist når jeg overhodet ikke har rørt mat. Jeg kan alle triksene. Alle triksene jeg har blitt hjernevaska med. Kaloritabeller kan jeg i hodet. Kaloriregning er jeg mester i. En slags usunn utdannelse. Men jeg har fått erfaring, og vet innerst inne, at ting ikke blir bedre av å sulte seg. Jeg forsvinner ikke. Ting blir ikke bedre. Jeg blir ikke lykkeligere. Jeg vet dette. Jeg har skjønnt det. Men jeg klarer ikke samle opp energi, eller mot til å kaste spiseforstyrrelsen på dør. Det krever mot jeg ikke har. Det krever mer hjelp. Jeg klarer det ikke alene.

Det virker sånn, at så lenge man er normalvektig, er det ikke så alvorlig. Så lenge ikke vekten raser ned. Det er mange som føler det slik. At man må sulte seg, og bli supertynn, for å bli sett, og få hjelp. Det er sånn, og jeg føler det selv. Selv om man har de samme tankene, samme væremåte, det samme tvangsmønsteret. Handicapped.  Oppslukt av snill pike syndromet. Vanskelig å rope på hjelp, og få noen til å forstå

Så ja.. jeg kan se jeg har kommet lenger. Jeg har blitt voksen. Men samtidig er 10-åringen ganske tydelig til tider. Det lille barnet som desperat trengte hjelp, av noen voksne som så, men som istedet ble helt fraværende. Den angsten sitter igjen. Det å være alene, ensom, føle at man ikke strekker til. Ikke får til noe. Planer som går i vasken. Håpløsheten. Kontrollen.

Jeg fortalte i dag. Og var glad for at jeg gjorde det. For når jeg forteller, blir jeg bedre forstått, og får lettere mer hjelp, enn om jeg tier helt stille. Må prøve å holde det litt motet jeg har, oppe. Jeg må tørre å si ifra. Bli mere engasjert i det friske. For jeg er sint, og lei, på denne demonen som ødelegger hverdagen. Demonen som det alltid blir snakket om, men som ikke blir gjort noe med. Den er der. Vokser. Som en fredslilje. Får den ikke vann, og næring, synker den sammen. Vistner. Får den mer vann og næring, stiger den rett opp igjen som om ingenting har hent. Stopp med å gi vann til anoreksien. Ikke la den blomstre! Ellers er jeg redd jeg tar følge med anoreksien ut døra.

 

Jeg fikk forresten et nydelig hjemmelaget bilde av Erik til bursdagen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s