Redd Magnusgate!

Publisert: 2. desember 2011 i AFP, Magnusgate

Jeg ble skrevet ut fra AFP, ut av sykehus. Jeg skulle endelig flytte ut i leilighet på en rehab post. Magnusgate bo og rehabiliteringssenter. Jeg prøvde å se det for meg, de gangene jeg hørte om Magnusgate mens jeg var på AFP. Om det var stort eller lite. Var det i et hus? Var det i en kontorbyggning, sånn som AFP? Jeg ante ikke.

Jeg kom på forvern. Sigrid og Hans. To personer som etterhvert ble veldig gode personer å prate med. Det var ikke som jeg hadde forestillt meg. Selve stedet. Men det var så normalt som mulig, og det var litt deilig. Det var ikke institusjonspreget. Det lå i en bygård på Tøyen/Grønland. Jeg synes det var fint, og jeg kunne endelig føle meg litt mer normal.

Så fikk jeg plass, og la bak meg halvannet år på sykehuset, AFP. Endelig ut i det fri. Noe jeg hadde sett frem til. Noe som jeg hadde satt meg som mål, og det i trygge omgivelser. Jeg vokste. Fremskritt som jeg ikke hadde hatt før. Jeg trivdes. Og jeg trivdes med tanken om at jeg ikke lenger var innlagt på sykehus. Normaliteten som var så viktig. Jeg ble kallt beboer, og ikke pasient.

Magnusgate. Et sted jeg aldri vil glemme. Et sted jeg vil savne. Et sted der jeg har fått så god hjelp. Jeg har fått vokse. I mitt eget tempo. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker som har vært med å gi hverdagen en mening. Gode samtaler, fortrolighet, samarbeid, trygghet og mye varme. En varme som er så viktig, i en hverdag som fort blir kald.

Nå skal Magnusgate legges ned. Bli borte. Trist, og ganske forferdelig å tenke på. Det skal spares. Kutt i budsjett. Det er så urettferdig og lite forståelig. Vi sitter her i verdens rikeste land. Vi har 1000vis av milliarder i fond og i bok. Bittelitt av det. Ikke en tusendel en gang. Og steder som Magnusgate, og mange andre steder, som gjør en så god jobb med unge mennesker som sliter, ville få leve. De tar det vekk fra oss. Raner oss fra trygghet. Raner oss fra det å føle at man endelig er en del av samfunnet. At man får mulighet til å være frisk. Uten Magnusgate hadde ikke jeg kunnet bli skrevet ut fra AFP på det tidspunktet. Oppholdet hadde blitt så mye lenger. Jeg ville hatt pasientofferrollen hengende over hodet. Jeg ville mistet håp, og ikke se noen mening med noen ting. Så mange ganger som jeg har holdt på gi opp. Så mange ganger som jeg ikke har gidd opp, fordi jeg visste at jeg snart kunne få kommet meg ut av sykehuset, samtidig som jeg fortsatt fikk god hjelp og oppfølging.

Jeg er ikke den eneste. Jeg har flytta ut nå, etter å ha bodd i Magnusgate i 2 år. Nå har jeg tatt neste steg videre. Jeg er så glad for at jeg har fått sjangsen til å bli bedre, og fungere i et normalt liv. Det hadde kanskje gått en gang uansett. Om jeg ikke hadde hatt Magnusgate. Men det hadde tatt mye, mye lenger tid. En tid jeg kanskje ikke hadde. For når håpet blir enda lenger borte, da er det vanskeligere å gripe det.

Nå tenker jeg på de andre beboerne, som må flytte ut så altfor tidlig. Kanskje for tidlig, og risikerer å bli dårligere igjen. Jeg tenker på de som ikke får sjangsen til å komme til et sted som Magnusgate. Den sjangsen som faktisk kan redde liv, slik som det har reddet mitt liv.

Jeg skjønner det ikke, og jeg skulle ønske at noen politikere kunne forklare det. Hvorfor har vi ikke råd, når vi sitter på så mange penger? Penger som er like mye mine som dine. Hvorfor kan vi ikke bruke noen av de pengene vi har? Det er jo ikke så mye som skal til… Eller? Kanskje gi noen millioner færre penger til et U-land, og heller hjelpe flere av våre egene? For det er Norge sine penger, og vi er norske. Jeg hadde skjønnt det, om vi var fattige. Jeg hadde skjønnt at vi da måtte spare penger for å holde landet gående. Men det er jo ikke tilfelle her? Vi lever kanskje i overflod når det gjelder materielle ting. Men det er mange folk i Norge som sliter. Kanskje verre enn de fleste kan forestille seg. Ikke før man har vært der selv. Gi oss den hjelpen vi trenger! Fordi vi fortjener det!

 

 

 

 

 

kommentarer
  1. Vi kan også eventuelt ta ett minutts stillhet til minne om energien deres som nettopp forlot dere så altfor tidlig og så altfor brått.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s