Blod, svette og tårer…

Publisert: 7. januar 2012 i P77, Sykehus

29 timer bevegelsesterapi. 15 timer billedterapi. 206 fellesturer. 14 timer samtalegruppe, 16 timer på ergokjøkken, 3 dager med juleverksted. Individualsamtaler med lege, individualsamtaler med psykolog. 2 ansvarsgruppemøter. Minikonserter og allsang. Korøvelser, og konsert. Blod, svette og tårer. Støtte. musikk og vennskap.

Ingen tvil og at forrige høst var en av de tøffeste jeg har opplevd. Det har vært litt forskjell fra tidligere langtidsinnleggelser, fordi jeg da hadde vært syk så lenge, og det gikk bare nedover. Men denne gangen begynte ting å gå bra. Jeg hadde hatt en grei vår, jeg følte meg sterkere, skulle endelig ut i egen leilighet. Men så kommer en gigantisk nedtur. Helvete. Det har vært så vondt. Håpet forsvant, livet forsvant, og håpløsheten ble sterk. Men! Jeg er her enda. Jeg har ikke gitt helt opp. Jeg har hatt positive ting i høsten som var, med mye støtte utenifra. Det var kanskje ikke et lyspunkt akkurat i øyeblikkene. Korøvelsene. Ungbo. Mye angst hele veien, stemmer, paranoide tanker. Hadde jeg ikke hatt støtten utenifra hadde jeg aldri kommet meg til kor og Ungbo. To ting som har reddet livet mitt denne høsten. Uten støtte tar sykdommen helt over.

Nå har jeg endelig kommet meg ut fra akutten. Endelig har jeg kommet meg til en annen post. P77. Det å være på akuttavdeling i flere måneder, har vært tøft i det at alt er usikkert, alt er låst, pasienter som blir innskrevet og utskrevet, mens en selv bare sitter der, og vil så gjerne ut selv. Nå er jeg på en langtidspost. Her jobber man langsiktig både individuelt og i grupper. De andre jentene, og damene virker veldig hyggelige, det samme med de to guttene. Og de ansatte her, virker veldig greie. Så positivt inntrykk så langt. Det er en lettende følelse, at ting stemmer.

Det er en rar følelse. De siste 5 årene jeg har bodd i Oslo har jeg enten vært på AFP, eller på Post 5, på Ullevål. Jeg er en slags veteran. Kanskje spesielt på akutten. Jeg kjenner navnet på alle, til og med vaskehjelpen. Jeg veit hvor jeg har folk. Alle kjenner meg. Og jeg kjenner dem. Men så kommer jeg hit. Kan ikke telle hvor mange personer som har tatt meg i hånda de siste dagene, presentert seg, og spurt om det er jeg som heter Julia. Så ja, det føles rart. Det føles usikkert. Skummelt. Men jeg vet jo med meg selv, at jeg blir fort kjent med både sted og folk. Må bare gi det bittelitt tid. Det kan føles overveldene, men det å kjenne seg selv godt nok og vite at det går over, det hjelper.

Nå er det helg. Null søvn i natt, så jeg er ganske utslitt. Men jeg er på et trygt sted. Egentlig skulle jeg ønske at F2 startet denne helgen. Nå bor jeg jo et halvt minutt unna Fagerborg kirke, så da kan jeg iallefall komme meg til gudstjeneste, noe jeg har savna veldig i høst!

Da tenker jeg at jeg skal klunke litt på pianoet som står ved siden av meg. Det er grusomt surt, men jeg hører hvor det er surest, så da kan jeg spille på de tangentene som ikke skriker av smerte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s