Psykisk og fysisk omsorg

Publisert: 23. januar 2012 i Sykehus

Da var man på plass igjen. Eller det vil si at jeg har vært på plass i snart to uker. På det stedet jeg overhodet ikke hadde lyst til å komme tilbake til med det første. Målet var et år, men så gikk det bare en uke. Kanskje jeg hadde satt meg et for høyt mål, det vet jeg ikke, men skuffelsen er vond. Jeg hadde ikke lyst til å ta noen steg tilbake. Jeg vil fremover.  Selv om man sier 2 skritt frem, og ett tilbake. Det er vondt å være tilbake. Skuffet over meg selv, og motløsheten om at jeg føler jeg ikke mestrer. Jeg vil være frisk.

Nedturer er vonde, spesielt når det vonde blir vondere. Nesten umenneskelig å bære. Det gjør så vondt at noen like gjerne kunne stukket en kniv i meg, og vri den rundt. I hjertet. Hjertet som er så slitent av ensomheten, reddselen, angsten. Hodet som stritter i mot. Ingen kontroll. Jeg forvinner, og hjernen klarer ikke henge med på lasset. Den er parkert i en annen verden. Kobler ut.

Alenefølelsen er kanskje verst for tiden. Ensomheten. Føler med adskilt fra verden. De fleste andre er der ute. Har det travelt. Jobber, går på skole, har barn og barnebarn. Det er vondt å være utenfor. Uten energi. Vil så gjerne klare det de i min omgangskrets klarer. Være aktiv, sosial, være frisk. Jeg hater sykdommen så innigranskauen mye! Men oppi all ensomheten, vet jeg jo at det er mange som tenker på meg. Mange er glad i meg, og kjemper sammen med meg. De gir ikke opp. De gir ikke meg opp. Det kjennes godt, men til tider også fjernt. For jeg er jo ikke der ute, fysisk. Og mange klarer ikke komme på besøk så ofte, fordi de har det travelt. Sånn er det jo. Det jeg har nå, er de folka som er rundt meg 24/7. Men avstanden der har blitt stor og nesten kald.

Det virker som det er en slags uskreven eller skreven regel på denne posten. At man ikke skal ha fysisk kontakt med pasientene. Jeg kan forstå at det er en regel, men jeg forstår ikke regelen. Det er liksom sånn, at om man sitter og gråter, er lei seg, eller er urolig. Så setter den ansatte seg 2 meter unna pasienten. Det føles kaldt. For meg, og  mange andre så er det det mest naturlige i verden, å trøste noen som gråter. Holde rundt, eller holde i hånda. Det burde nesten vært en selvfølge, spesielt på et sted der mennesker har det ekstra tøft. Får man en hånd, blir ensomheten mindre, og håpet blir større. Det skal ikke så mye til.

Argumentene i mot er at pasientene ikke skal bli for knytta til personalet, siden dette ikke er et sted folk er lenge. Et annet argument er at pasientene skal lære å klare seg selv. Komme seg ut av helvete på egenhånd. Dette kan sikkert gjelde for noen pasienter. Det er vel en grunn til at de har regelen. Men igjen…vanlig psykiatritabbe: Ta alle over en kam.

Jeg er en person som reagerer på fysisk kontakt. Jeg kan være rolig i mange timer etterpå. Men jeg blir ikke knytta til personalet. Det har aldri vært noe problem på andre poster. Jeg har fått kjenne på tryggheten, og faktisk kommet meg fortere ut av avdelinger. Og når jeg kommer meg hjem, og ut i verden, da er det folk der som kan «ta over» denne tryggingen. Jeg blir ikke avhengi, jeg får ikke mer problemer av å komme meg ut av angsten på egenhånd, men jeg føler meg mindre alene, får mere mot til å bli frisk. Jeg er ikke som alle andre, jeg er som mange andre. Alle er ikke like. Ingen reagerer likt. Jeg får god nok omsorg der ute når jeg er der ute, jeg er ikke avhengi av å komme meg til sykehus for å få omsorg. Men når jeg er på sykehus, da er det de ansatte som er her. De der ute er lengere unna. Jeg trenger hjelp til å føle meg mindre alene. Her og nå!

Kanskje jeg skriver for å få noen til å forstå. Jeg vet jeg taler for mange. Jeg har hørt og snakket med pasienter jeg kjenner, og ikke kjenner. Har skrevet mye til avisa, og har fått mye tilbakemeldinger derfra.  De aller fleste synes dette er en merkelig regel. Det er trist egentlig. For det er så lite som skal til. Det er ikke dyrt en gang. Koster null kroner.

Time will show. Nå er jeg nå her. Prøve å gjøre det beste ut av det? Gjøre det jeg selv kan. Spise, være i aktivitet, og la andre hjelpe meg med resten. Resten av det jeg ikke har kontroll over. Jeg har fantastiske venner der ute. Støtter meg i tykt og tynt. Håper for meg, når jeg har mistet alt håp. Ber for meg, når livet virker altfor mørkt. Trøster når jeg gråter. Følger meg fysisk fra sted til sted, følger meg psykisk i opp og nedoverbakker. Det er mye som er dønn urettferdig, og jeg er til tider ganske fortvila og sint på verden. Men jeg skal også være takknemlig. Jeg er velsignet. Jeg har et liv der ute som venter på meg. Jeg kan mye, interesserer meg for mye. Engasjerer meg i mye. Jeg har fått gaven til å hjelpe andre. Det er den viktigste og beste gaven jeg har. Takk!

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s