Ærlighet varer lengst?

Publisert: 1. februar 2012 i Spiseforstyrrelser, Sykehus

Skal man være ærlig? Si hvordan ting egentlig er, når hodet stritter imot og vil beholde ting for seg selv?

Jeg skrev i forrige innlegg (ikke den med hunden altså) at jeg må gjøre det jeg selv kan… spise.. Not happening!

Det blir som en slags rus, som holder meg oppe og går. Tenker på mat non stop, regner ut kalorier, går milelange turer, legger meg tidlig, våkner på natta i halv 3 tiden, magen skriker av sult. Men lille meg sier «hold ut til frokost» er jo bare 6 timer til. Så ligger man der og vrir seg, venter på at det faktisk er lov til å stå opp, for så å gå ut i stua og sette på tv`n. Det er den lille følelsen av kontroll jeg må ha for å overleve for tiden. Når jeg ikke har kontroll over noe annet. Ikke hva som skjer rundt meg, over hodet på meg, ikke kontroll over mitt eget hode.

Det er som jeg lever på en slags lykkefølelse. En rus. Veit ikke hvordan jeg skal beskrive eller forklare det. Det er så godt å kjenne på den fysiske smerten, å være sulten. Og det å være sulten mens man går 4 timer lange turer ute i kulda, gjerne i dyp snø. Det gjør vondt, jeg føler at jeg er tilstede. Jeg holder meg mer til stede på jorda. Faller faktisk mindre ut. Som en slags langvarig selvskading. Samtidig som det å være opphengt i mat og trening faktisk er en liten befrielse fra andre tanker og opplevelser som er mye mye verre. Men det burde ikke være nødvendig.

Jeg er redd, utslitt, kald… Prøver å late som at ting går bedre. Har jo vært på den linja før. Veit ikke hvor lurt det er egentlig. Ambivalensen vokser fram igjen. Si ifra eller ikke?

Jeg har gått i dag. Jeg spiste en halv middagsposjon og fikk helt panikk. Jeg følte meg nesten mett. Den følelsen er ikke lov. Den er helt grusom. Så jeg gikk. Satte meg et mål på 3 timer. Men så endte jeg opp med 4. Det er nærmere 10 minus ute + vind, og da jeg endelig kom inn hadde jeg nesten ikke følelse i verken fingre, nese, eller tær. Det hjalp med en dusj, men nå begynner kulda og spre seg ut i fingrene igjen.

Jeg isolerer meg. Etter kl 14 går jeg ut. Går og går. Sier jeg skal andre ting, men i virkeligheten bare går jeg. Så kommer jeg meg inn i 18.30 tiden. Går på rommet, sitter og venter til jeg kan ta phenerganen. Venter en liten stund til for å ta kveldsmedisinene. Deretter er det rett i seng. Jeg vil helst bare at dagen skal bli over så fort som mulig. Denne jævla dagen(unnskyld) Samtidig: Legger jeg meg tidlig er sjangsen for at jeg sprekker, mindre. Men jeg gruer meg til natta! Mareritt!

I morgen er det veiedag. Den store dagen som jeg helst unngår. Å veie meg selv er greit. Når jeg er alene. Men når det er noen som ser på… liker ikke! Vil ikke dele vekta med resten av verden, det er noe jeg skal ha for meg selv. Begynner med «tanking» igjen. Drikke en liter vann før jeg skal på vekta. 1 liter vann = 1 kilo.

Det blir en runddans, jeg ser den. Men jeg kommer meg ikke ut av dette. Følelsen av å ha kontroll, selv om kontrollen ikke er tilstede. Jeg burde jo kunne stoppe etter å ha gått i 3 timer, og stoppe der. Ikke gå en runde til og en runde til. Jeg har jo vært igjennom dette før, men nå farer det over alle ville veier. What to do? Hvorfor kan jeg ikke kaste den jævla anoreksien (unnskyld igjen) på dør. Hvorfor skal det være så vanskelig? Etter alle disse årene…

Ja! Jeg banner! Noe jeg heldigvis sjelden gjør. Jeg finner ikke noe annet ord som passer. For ja, sånn som ting er nå, sånn som jeg har det, det er helt jævlig!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s