Å være helt hel

Publisert: 5. februar 2012 i Meg

Kronisk uflakssyndrom! Det er meg:-/ Så da putta vi på litt omgangssyke oppå alt det andre. Deilige to døgn, ved å krabbe fra senga og bort til badet, og tilbake…en gang i kvarteret. Det har heldigvis begynt å gi seg litt nå. Men jeg ligger paddeflat! Halve meg er borte! Og kontrollen ble borte.

Kontrollfreak meg. Matregime som jeg har klart å skaffe meg i det siste, sprakk plutselig i helgen. For selv ikke jeg kan ta kontroll over omgangssyke. Før helgen prøvde jeg så godt jeg klarte å ikke putte noe i munnen. Men i helgen har jeg faktisk prøvd å putte noe inn i munnen. Nesten som kroppen tar litt kontroll tilbake, og sier at nå trenger jeg mat for å bli frisk. Så gi meg den fordømte maten! Omgangssyke er ikke akkurat fetekur heller, så jeg har ikke mye dårlig samvittighet.

Anoreksien har tatt en bitteliten pause. Jeg klarer ikke tenke ut, regne ut, og planlegge alle måltider for neste dag. Orker ikke. Har ikke en eneste krefte igjen. Ikke får jeg gått lange turer, men jeg ligger ikke og vrir meg for det, fordi kroppen reagerer automatisk på at dette faktisk ikke er en mulighet en gang. Jeg kan faktisk ikke gå tur. Fysisk! Så hodet roer seg litt ned, og faktisk prøver å lytte til det kroppen har å fortelle. Hodet prøver nok det ellers også, men uansett hvor mye kroppen roper og skriker, så vender hodet det døve øret til.

Jeg prøver å høre! Virkelig! Men jeg har et dårlig forhold til kroppen min, og det er vanskelig å høre på noen man verken liker, eller stoler på. Blir nesten et hatsforhold. Veit ikke helt åssen jeg skal klare å bedre det forholdet heller.. Har jo vært sånn siden jeg var bitteliten. Husker jo så godt da jeg gikk i barnehagen, og så meg i speilet. Hvor stygg jeg syntes jeg var. Lille jenta på 4 år, synes hun så stygg ut, hatet å se seg selv i speilet. Selvfølelsen og selvtilliten var på bånn.

De siste årene har selvtillit og selvfølelse skilt seg fra hverandre. Min selvtillit kan være ganske bra. Jeg vet jeg kan mye, får til mye, tør mye. Jeg kan holde taler forran mange folk uten noe problem. Jeg kan synge, spille piano. Stå på en scene og spille skuespill uten å nøle, full kontroll. Mens selvfølelsen er på bånn. Føler meg ekkel, dum, stygg.. Skyld, skam, håpløshet. At jeg ikke er verd noe. Lar alle andre komme først. Tenker mer på andre enn på meg selv. Tenker jeg fortjener mindre. Mamma har fortalt meg at hun var så oppgitt over meg da jeg var liten jente. For hver gang jeg sto i en kø så stilte jeg meg alltid bakerst. Var det snart min tur så gikk jeg ut av køen og stilte meg bakerst igjen. Fordi jeg fortjente mindre. Andre fortjente å komme først. Jeg følte at jeg var i veien.

Så jeg har lært at dårlig selvfølelse og dårlig selvtillit kan være to vidt forskjellige ting. Men sammen binder de en slags enhet. Håper det en dag blir sånn at selvfølelsen blir mindre på bånn. Da blir jeg kanskje mer hel. At det er noe bra med HELE meg.

Julia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s