Kronenapperne
Det var en gang et stort kongerike der solen nesten alltid smilte lett ned på folk og fe. De aller fleste var blide og glade, og det var sjelden ran eller slagsmål i byen. Kongen i dette landet var meget rik og vennlig, men han voktet også på en skatt som ikke kunne måle seg med noe annet i hele verden. Verdens mest verdifulle krone satt trygt i kongens hender, eller var den egentlig så trygg?
Det var en ganske rolig lørdag i landsbyen, men hos Kronenapperne var det kanskje ikke akkurat like rolig. De satt å diskuterte hvordan de denne gangen skulle klare å få tak i kongens krone. Hver gang de hadde forsøkt hadde det av en eller annen grunn blitt meget mislykket.
Det var fire banditter med i Kronenapperne, som de ble kalt av folk flest. Banditt nummer en var nåde rund og god, og passet egentlig best med sjokolade i sofaen. Han het Bolla, og hadde en altetende liten sjel. Nummer to ble kalt Trulte, fordi han stadig kom dultene etter, og oppførte seg som en liten unge. Flisa, var navnet på nummer tre. Ikke fordi han var lagd av flis, men fordi han var så skrekkelig tynn at han kom seg gjennom de smaleste steder. Den fjerde het Rakkern, fordi han støtt og stadig fant på rampestreker.
”Fort!” roper Flisa ut i det lille klubbhuset. ”Finn fram penn og papir, for vi skal nemlig gjøre ett kupp”. De andre kom diltende bort til flisa som satt og dinglet på en stol. ”Vi skal ikke rane bakeren en gang først da?” spurte Bolla litt entusiastisk.. Men de andre bare ristet lattermildt på hodet og sa at det ble nok av kaker etter kuppet.
På slottet skulle de snart arrangere ball. Kongen hadde bedt prinsesser fra over 16 kongeriker, for prinsen skulle finne seg en kommende dronning. Nyheten hadde spredd seg til landsbyen, og deretter også Kronenappernes klubbhus. Og slottsball var også et ganske godt tidspunkt for å gjøre et godt kupp kan du tro.
”Jaaaa!” jublet Bolla. ”Da kan vi rappe kaker”. De andre så dumt på han. ”Tenk på krona du, og tenk at det er verdens største sjokoladekake” sa de i kor. Rakkern var i ferd med å legge en prompepute under puta til Trulte, idet Flisa sa at nå var det tid for å legge seg. En etter en hoppet de i seng. Først kom Flisa, deretter Bolla, så kom Rakkeren, og så ”frrrr” der kom Trulte. ”Hahaha” lo de andre i kor, også sovnet de alle sammen.
”Stå opp alle sammen, nå er det ball!” Flisa prøvde å vekke de andre med en litt morgenhes stemme. De hadde avtalt (med litt protester som sannsynligvis ikke hadde nådd fram) at Bolla og Trulte skulle kle seg som to damer, så de var i full gang med å få på seg noen kjoler som de hadde lånt fra moren til Bolla. Når klokka var fem minutter på elleve, skulle de stå klare foran slottsdøra. Flisa og Rakkern skulle hente krona, mens ”damene” skulle forføre kongen og vaktene hans. Tiden gikk fort og klokka slo plutselig 11 over byen. Trulte og Bolla hadde kledd seg så godt at vaktene ble helt forelsket i dem. Flisa hadde klart å smyge seg opp i det øverste tårnet der krona lå, mens Rakkern fulgte ivrig med på bakken. Flisa klatret, og kjente inni seg at han kom nærmer og nærmere krona. Straks han så lyset fra den gjorde hjertet hans et lite hopp av lykkerus. Krona var jo ikke akkurat dårlig sikret selvfølgelig, men tynn som han var, smøg han seg lett forbi alle alarmtråder som var. Han var helt stum i det han la hånden sin på den. I det øyeblikket hørte han plutselig noen komme mot rommet han nå var fanget. Han tok et godt tak i krona, løp gjennom alle trådene, kastet seg gjennom det smale vinduet, og landet omsider mykt på Bollas mage som hadde kommet til unnsetning. Hele slottet ulte, og orkesteret som da var midt i en vals, stoppet å spille. Trulte rev seg løs fra de kyssegærne vaktene, og løp sammen med de andre ut av slottets dører. Krona ble aldri sett av noen igjen. Den står der i kronenappernes klubbhus, og ble hele kongerikets nye solstråle.’
Usynlige svaner i snøen 