Hjerte-kakk og takk!

Publisert: 17. mars 2012 i Sykehus

Tiden går fortsatt avgårde. Men ordene har stått litt stille. Det har vært vanskelig å sette de ned på papiret, eller inn på pcn. Det har til og med vært vanskelig å presse dem ut av munnen. Om et par dager har jeg vært på akuttpsykiatrisk i 6 måneder. Det er et halvt år det. Et halvt år har jeg vandret i de lyse korridorene med de turkise dørene. Sitti i gyngestolen utenfor røykerommet, prøvd å møte blikk, og også unngå blikk. Har lært å forholde meg til sykdom, ikke bare hos meg selv, men hos de andre pasientene også. Folk kommer og går.  Inn, også ut igjen. Ut i den skumle verden. Noen drar med glede, mens noen vil helst bli bak de trygge murene. Skjerma fra virkeligheten, fra det som er vondt og vanskelig å takle alene, men som man gjerne blir pressa til. Noen er sterkere enn andre, og omvendt. Vi mistet en medpasient. Det sa et lite kakk i hjertet mitt. Hjertet glemmer ikke.

Oppholdet begynner forhåpentligvis å gå mot slutten. Det er endelig lys i tunellen, og jeg skal få komme til P77 igjen. Jeg skal ikke helt ut i den skumle verden alene enda. Jeg får hjelp til å lære å takle denne verden, sånn at jeg etter hvert kan lære å takle livet alene. At det skal bli levelig å leve. Håpet er der et sted. Og når jeg møter folka på P77 så styrkes håpet, fordi de er hyggelige, flinke og omsorgsfulle. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg kjenner det skal bli godt å slippe de turkise dørene, rom nr 6, og forsåvidt alle nummerne fra 1 til 11. Jeg merker jeg trenger ro, stabilitet, og trygghet. Noe det er vanskelig å få på post 5 disse dager. Men jeg merker også det blir vanskelig. Fordi jeg knytter meg så fort opp til folk. Jeg er en sånn person som blir glad i behandlerne mine, og også mange av de som er rundt meg ellers på post 5.  Bare det at lege K har vært sykmeldt har vært veldig tungt. Det blir vanskelig å si hadet for godt. Plutselig skjer det så mye samtidig. Det føles som at alt som er trygt blir revet bort. Da tenker jeg kanskje aller mest på at jeg slutter hos psykolog E. Noen ganger jeg tenker på det, får jeg helt vondt inni meg. Hjertet får noen ekstra kakk. Det er noe som forsvinner. Samtidig må jeg huske på at folk kommer og går igjennom hele livet. Sånn er det å leve. Sånn er det å være menneske. Og jeg må tenke jeg er heldig, fordi jeg har kontakt med utrolig mange fantastiske folk fra tidligere. Alt fra lærere, helsesøstre, dirigenter,  diakoner, prester, osv. Gode personer som ikke forvinner. Det er ikke mange som har sånne kontakter. Så ja, jeg er heldig! Jeg er heldig fordi folk ikke gir meg opp, de har en tro på meg som jeg ofte ikke har selv. At ting en dag kan blir bra. At jeg en dag kan fortelle verden at jeg har det godt.

Jeg merker jeg er sliten. Eller egentlig ganske utslitt. Det er det jeg kan fortelle verden for øyeblikket. Om jeg ikke skal lyve. Men jeg liker ikke lyve. Late som. Jeg tror på at ærlighet varer lengst. Selv om ærligheten ofte er skummel. Men ærlighet er også mindre komplisert.

Siden skrivesperren begynner å snike seg innpå, så avslutter jeg innlegget her. Men satser på at jeg snart klarer å få ned noen ord igjen. Det er en del gamle behandlere + andre i hjelpeapparatet som leser dette. Vit at dere betyr enormt masse. Ikke bare for meg, men for veldig mange andre unge og også eldre mennesker. Vær stolt av dere selv! Jeg heier på dere, slik som dere heier på meg 🙂

Julia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s