Ikke alene

Å få internett på rommet er en grei ting. Litt av hvert blir litt enklere og litt billigere  i det jeg slipper å betale for dobbel internett. Det har nå gått en halv sommer. Jeg har overlevd en halv sommer. Teamet mitt er snart tilbake på jobb, og vi har bare en og en halv uke igjen på feriekoloni i 2 etasje. En feriekoloni jeg håpet på kunne bli litt mere ferie, og litt mindre koloni. Jeg skulle ønske jeg klarte å delta. Delta i sommeren der ute, og forsåvidt her inne også. Istedet ser jeg bare frem til at sommern snart er over, og at folk kommer tilbake på jobb. At koret begynner igjen.

Nå er det sånne hull i hverdagen jeg ikke klarer å fylle. Fordi jeg ikke orker, klarer, eller makter. Medisinskifte tar også på. Både fysisk og psykisk. Fysisk, at jeg blit slapp og orker lite, og psykisk at jeg føler meg svikta. At jeg ikke har blitt hørt. Jeg kjenner på hvor lite folk har stått på min side det siste året. På AFP og på akutten. Hvem har kjempa min sak? Hvem har vært på min side? Hvofor kjempa ikke AFP mer for det de sto for for noen år siden? Nå som jeg har brukt 10 måneder på sykehus fordi jeg måtte fjerne en medisin det var så mye uenigheter om, også viser det seg at jeg må begynne på den medisinen igjen uansett. Hvem har egentlig hørt på min stemme oppi det hele?

Det er mange spørsmål. Og jeg får vel ingen svar, før jeg spør. Her på P77 hører de iallefall på hva jeg mener, hva jeg synes, og jeg merker de kjemper for meg. Jeg er ikke helt alene lenger. Sånn som jeg har vært på akutten. Jeg får endelig hjelp. Hjelp til å sette grenser, hjelp til å bli mer selvstendig, hjelp til å få riktig behandling. Jeg er omringet av så mange gode mennesker, at det er til å bli stum av. Det virker nesten litt magisk. Og nattevaktene her, er den fineste gjengen jeg vet om. Så på mange måter er jeg heldig. Og jeg lærer fort at hjertet har ubegrenset plass. Det er alltid plass til flere der inne.

KJÆRLIGHET ❤