Ukontrollert kjærlighet

Da har man vært og tatt ukas blodprøve. Bare under 4 måneder igjen nå, hvis alt går bra. Teamet er tilbake på jobb i dag, noe som iallefall føles bra. Samtidig litt skummelt, uten at jeg helt vet hvorfor. Det betyr uansett at det ikke er lenge igjen av sommern. Det er iallefall noe som føles bra. Aldri før har jeg vært så lei av sommer. Det har satt seg fast i halsen. Tar tid før jeg klarer å hoste det opp igjen.

Jeg merker jeg er sliten av å ikke henge med i verden. Klarer ikke å henge med på ting som skjer på avdelingen en gang. Sommerprogrammet som vi så lett skulle gå løs på før sommern, har blitt viska bort. Jeg har klart å være med på en ting, og da måtte vi snu på halvveien. Men det som er mest vondt er å ikke henge med i verden der ute. Hverken livet til kjæresten, eller livet til venner. Jeg bare eksisterer her på avdelingen, og klarer ikke leve. Det gjør vondt. Håpet er jo at medisinene skal virke, men jeg ser bare prestasjonsangst, og redsel for at det ikke skal bli bedre. Alle har et større håp enn det jeg har selv. Lyset i enden av tunellen blir bare mindre, og jeg jobber som bare det for at det ikke skal slukne helt. Men hittil stjeler jeg energi fra noe som ikke finnes.

Et lyspunkt oppi det hele, er at det går litt lettere på nettene. Det vil si de nettene det er faste nattevakter på jobb. Vi har på en måte funnet en oppskrift som funker. Og det at jeg får sove litt bedre, gjør at jeg overlever hverdagen litt bedre også. Men jeg sliter en del med at jeg blir fort knytta til folk, kanskje spesielt nattevaktene. Meker bare hvor vondt det er når de skal på ferie, eller være borte en stund. Men samtidig hvor godt det er når de kommer tilbake. Det er den kjærligheten som er så vanskelig å ha kontroll på. For det er vanskelig å ha kontroll på hvem man blir glad i. Det gjelder også på sykehus. Jeg blir fort glad i folk, på godt og vondt. Det er vel noe av det som er det vanskeligste med å være innlagt. Ukontrollert kjærlighet.

Det er mandag i dag. Det betyr ikke bare begynnelsen på en dag man skal overleve, men en hel uke man skal overleve. En hel uke virker så mye mer overveldende enn en dag. Selv om jeg er skuffa hver gang våkner om morningen, så er det er en del av meg som skal klare også. Denne staheten som jeg har arva av mormor, som gjør at vi begge er overlevende. Selv om mormor har litt flere år å gå på enn meg selv. Noe som igjen minner meg på hvor mye jeg savner henne.

Im like a bird, I wanna fly away!