Skriblerier

Nå har det blitt så lenge siden sist jeg skrev at det er litt flaut. Skriveenergien har flata helt ut de siste månedene, og det er bare å beklage. Jeg leste nettopp igjennom mitt forrige innlegg, og ser her hvor langt jeg har kommet siden sist jeg skrev. I mellomtiden har jeg klart å bli skrevet ut fra en avdeling etter å ha vært der et år. Jeg har flytta til en flott leilighet, der jeg er trygg og har folk rundt meg hele tiden. Medisinenen funker. Jeg klarer å leve mer, og for første gang på lenge ser jeg frem til våren og sommeren. En følelse som ikke var til stede i fjor. Jeg ser frem til at all snøen forsvinner, ser frem til lange gåturer, grilling i hagen, brunsj på terassen osv. Og ikke minst ser jeg frem til at kjæreste Oskar kommer og skal bo med meg.

Selv om livet på mange måter er bedre enn det var sist jeg skrev, står utfordringene fortsatt i kø. Den største utfordringen er å overleve alle forrandringer. Folk og ting som er trygt forsvinner. Da tenker jeg mest på folka på P77, som jeg savner veldig. Heldigvis er de folka som jobber der jeg er nå, helt fantastiske, og de gjør virkelig hva de kan for at jeg skal ha det bra. Jeg har vært veldig heldig, igjen.

Jeg har en sykdom som jeg virkelig, virkelig hater. Den tar så mye energi, og gjør hverdagen til  et helvete ganske ofte. Det er somregel sånn at når jeg virkelig trenger fred, så kommer sykdommen og ødelegger for fullt. Så da får jeg ikke fred og blir helt utslitt. Jeg har heldigvis mange rundt meg som forstår eller prøver å forstå. Jeg har en fantastisk kjæreste, et fantastisk kor, og veldig gode venner rundt meg. Prøver å holde fast i disse! Også skal jeg prøve å ikke la det gå like lenge før jeg skriver igjen!