Arkiv for kategorien ‘Alt og Ingenting’

Ukontrollert kjærlighet

Publisert: 23. juli 2012 i Alt og Ingenting, P77

Da har man vært og tatt ukas blodprøve. Bare under 4 måneder igjen nå, hvis alt går bra. Teamet er tilbake på jobb i dag, noe som iallefall føles bra. Samtidig litt skummelt, uten at jeg helt vet hvorfor. Det betyr uansett at det ikke er lenge igjen av sommern. Det er iallefall noe som føles bra. Aldri før har jeg vært så lei av sommer. Det har satt seg fast i halsen. Tar tid før jeg klarer å hoste det opp igjen.

Jeg merker jeg er sliten av å ikke henge med i verden. Klarer ikke å henge med på ting som skjer på avdelingen en gang. Sommerprogrammet som vi så lett skulle gå løs på før sommern, har blitt viska bort. Jeg har klart å være med på en ting, og da måtte vi snu på halvveien. Men det som er mest vondt er å ikke henge med i verden der ute. Hverken livet til kjæresten, eller livet til venner. Jeg bare eksisterer her på avdelingen, og klarer ikke leve. Det gjør vondt. Håpet er jo at medisinene skal virke, men jeg ser bare prestasjonsangst, og redsel for at det ikke skal bli bedre. Alle har et større håp enn det jeg har selv. Lyset i enden av tunellen blir bare mindre, og jeg jobber som bare det for at det ikke skal slukne helt. Men hittil stjeler jeg energi fra noe som ikke finnes.

Et lyspunkt oppi det hele, er at det går litt lettere på nettene. Det vil si de nettene det er faste nattevakter på jobb. Vi har på en måte funnet en oppskrift som funker. Og det at jeg får sove litt bedre, gjør at jeg overlever hverdagen litt bedre også. Men jeg sliter en del med at jeg blir fort knytta til folk, kanskje spesielt nattevaktene. Meker bare hvor vondt det er når de skal på ferie, eller være borte en stund. Men samtidig hvor godt det er når de kommer tilbake. Det er den kjærligheten som er så vanskelig å ha kontroll på. For det er vanskelig å ha kontroll på hvem man blir glad i. Det gjelder også på sykehus. Jeg blir fort glad i folk, på godt og vondt. Det er vel noe av det som er det vanskeligste med å være innlagt. Ukontrollert kjærlighet.

Det er mandag i dag. Det betyr ikke bare begynnelsen på en dag man skal overleve, men en hel uke man skal overleve. En hel uke virker så mye mer overveldende enn en dag. Selv om jeg er skuffa hver gang våkner om morningen, så er det er en del av meg som skal klare også. Denne staheten som jeg har arva av mormor, som gjør at vi begge er overlevende. Selv om mormor har litt flere år å gå på enn meg selv. Noe som igjen minner meg på hvor mye jeg savner henne.

Im like a bird, I wanna fly away!

God fredag!

Publisert: 20. juli 2012 i Alt og Ingenting

20120720-162119.jpg

Vanskelig vår

Publisert: 25. mars 2012 i Alt og Ingenting

Sola er her på en langvarig visitt. Iallefall tilsynelatende. Selv har jeg vårproblemer. Da snakker jeg ikke bare om pollenallergi. Men jeg liker ikke vår. Og jeg liker ikke at det snart er påske og ferie. Helst kunne jeg tenke meg og spole over hele greia. Men da tror jeg det er en del som blir litt skuffa. Folk må jo få ferie. Kanskje jeg synes det hadde vært greit med ferie jeg og. Om jeg ellers var travelt opptatt med skole, eller at jeg hadde det bra og kunne reist litt. Men akuratt nå må jeg si at ferie = stress. Ikke avslapping, sånn som det burde være.

Jeg venter meg en tøff uke på mange måter. Travelt og tøft. Har iallefall ikke tid til å grave meg ned, men det er jo i grunn positivt. Det går forsåvidt greit på P77. Treffer på mange hyggelige folk, og det er lett å trives i grunn. Men jeg sliter med at hodet ikke henger helt med. Akuratt som jeg svever på utsiden av meg selv. Ganske ubehagelig og skremmende.

Det er siste uka til lege K også. Hjelp det blir rart, og ganske tungt. Kommer til å bli et stort savn. Men livet går jo sin gang for det. Og jeg er heldig som har hatt to behandlere, sånn at jeg slipper å bli kjent med et fjes til. Og psykologen er veldig flink, så det tror jeg går fint.

Har hatt noen gode samtaler med noen av kor-vennene mine i helga. Og til og med fått en melding fra dirigent L. Det hjelper å høre noen ord av og til. Spesielt fra de gode kantene, sånn som folka i koret. Det gjorde iallefall gårsdagens kveld en del lysere. Nå skulle jeg egentlig ønske jeg kunne sove, slik at denne dagen ble over. Men det er nok desverre ikke så lett. Jeg må gjennom noen timer til. Sliten.

Det var på en måte en liten oppdatering. Kanskje ikke like informativt som vanlig. Eller de viseste ordene. Men noen ganger får bare ord være ord. Det er godt å få skrevet dem ned. Delt dem med deg som leser. Jeg tror noen er litt skeptiske til at en psykisk syk person skriver blogg. Men jeg tror jeg klarer å sette de grensene jeg trenger.

Ha en fin uke, med masse sol og sånn! Også får de nyte våren de som kan og klarer 🙂

Du ser godt ut!

Publisert: 9. september 2011 i Alt og Ingenting

Sitter og ser på Idol. Slutten av Idol for denne kvelden. Folk som går videre, og ikke videre. Tårer og jubel. Nå venter Senkveld med Thomas og Harald. Sesongstart. På tide! Sesongen er i gang! Semesteret er i gang. Letta!

Uka har vært tung. Formen er på bånn, rett og slett. Lei, lei. Uka var egentlig full.. men så ble den tom, nesten over natta egentlig.  Så er folk syke, og psykolog E er borte. Heldigvis har kontakt T vært stabil og god å ha. Hun har redda uka.

Jeg merker det er tungt å ta initiativ. Og når jeg ikke tar initiativ så er det ikke så mye som skjer. Rett og slett fordi det er alltid jeg som tar initiativ til ting, spesielt når det gjelder venner. Det er til tider ganske slitsomt. Noen ganger trenger jeg at noen andre foreslår ting. Om jeg har lyst til å finne på noe…  Det trenger jeg nå!

Samtidig er jeg sliten. Orker lite. Kaos uten kontroll. I hodet! Jeg venter halveis på at overlegen skal ringe. Han skulle ringe på mandag. Men fortsatt ikke et pip. Jeg vet det jo… Leger, og spesielt overleger, glemmer fort bagatellting som å ringe pasienter. Det er iallefall min erfaring. Og jeg har lang erfaring for å si det mildt.

Samtidig hopper jeg rundt på krykker. Og de daglige gåturene forsvinner. Helvete! Kanskje virker som en bagatel for noen. Men jeg stopper å spise rett og slett. Jeg får panikk. Når jeg kan gå, kan jeg spise, fordi jeg forbrenner bort kaloriene ganske fort. Men når jeg sitter stille nesten hele dagen… Jeg klarer det rett og slett ikke. Føler jeg mister kontroll. Føler jeg må ta igjen kontrollen ved å lage et slags sykt system med disiplin som ikke er helt sundt.

Stemmer. Lyder i hodet hele tiden. Sliten!

Jeg skrev dagsorden for neste ansvarsgruppemøte i dag. Første gang jeg gjør det selv. Med hjelp da selvsagt. Men allikevel. Framskritt…tror jeg? Jeg har klart å sende mail til lærern og samtidig også registrert meg som student. Effektiv dag i grunn. Jeg liker effektive dager. Da føler jeg at jeg har brukt dagen til noe fornuftig.

Jeg begynner å hate å høre ordene:  «Du ser godt ut» Jeg vet det er ment i beste mening. Min spiseforstyrrelse sier, at om jeg ser godt ut, ser jeg feit ut. Sånn har vi drivt å krangla i mange år. Anoreksien og meg. Verden, anoreksien og meg. For jeg vet jo at folk mener det godt. Egentlig.

Jeg fikk de ordene denne uka. Da jeg humpet meg avgårde. Følte meg helt forferdelig rett og slett. Samtidig får jeg ordene mot meg; » Du ser så godt ut!» Hun skulle bare visst hvor fæl jeg så ut inni meg.  Hadde jeg vrengt meg selv. Så hadde jeg sett helt forferdelig ut utenfra. Rett og slett helt grusom og stygg. Ingen hadde sagt at jeg så godt ut.

«Du ser godt ut» Da kunne man heller sagt: «Du ser godt ut.. Men har du det egentlig godt?» Eller «Du ser godt ut. Men jeg vet du har det vanskelig» Da føler man seg litt mer forstått. Og man føler seg litt bedre. Ikke overkjørt. Og ikke feit.

Nå ble det reklamepause. Jeg tror jeg skal pusse tenner. Jeg har forresten fått ny vekkeklokke av mamma. Eller..en vekkeku, som rauter og spiller spilledåsemusikk.

Rise and shine!

Kanskje ikke helt ennå da…får jeg håpe!

Ingen død på Oslo S. i dag

Publisert: 9. september 2011 i Alt og Ingenting

Byen. Den er i søndagsmodus i dag. Stille. Jeg ser bare et tog som står parkert på Oslo S. Og ingen som kjører verken fra eller til. Et eller annet sted nedi den byen bor du, og mange, mange andre mennesker som jeg ikke kjenner. Jeg aner ikke hva de tenker på, eller hva de gjør. Alle har sine gleder, og sine sorger. Når jeg kommer meg ned fra berget, og ned på gaten, så kan jeg se disse menneskene som stresser av gårde. Stress, ja. Ingen har tid til å hilse, ingen har tid til å smile, ingen har tid til å se opp en gang. Mange ganger er det enklere å smile når man møter et annet smil, men når man bare ser ned i bakken, eller stirrer rett frem, så er det jo ganske vanskelig å finne smilet. Da finner man bare grå asfalt og grå brustein. Noen ganger får jeg bare lyst til å rope «STOPP», slik at verden da sto stille en liten stund, og at alle kunne se seg rundt, se på hverandre, se på seg selv. Og ta seg tid til å smile.

Akkurat nå holder solen på å gå ned. Byen puster enda, og jeg kan se to tog som kjører forbi hverandre på Oslo S. Det ene skal ut og det andre skal inn. Ingen død på Oslo S. i dag. Det er for fint vær til det. På 17. mai, kan jeg stå her på terrassen min og vinke til kongen, og det hender at han vinker tilbake til meg. Men det er bare på en sånn fin dag som 17. mai. På andre dager er det helt umulig. Tenk om kongen hadde kommet ut og vinket til meg hver dag. Tenk om han hadde satt av to av sine 1440 minutter til det.

Jeg liker kikkerten min ganske godt. Med den kan jeg se helt bort til holmenkollbakken. Det er ingen som hopper i kollen i dag. Kanskje ikke så rart når det ikke en gang er snø på bakken. Men det ville være fint om noen hoppet i kollen allikevel. Hva med å hoppe med rulleski? Hadde vært morsomt å prøve.

Jeg lurer på hvilket land solen besøker om to minutter. Er det soloppgang i Kina da? Blir det søndag eller mandag i Kina når sola står opp? Jeg leste nettopp at Kinesiske barn er flinkest på skolen i verden, men at de selv synes at de jobber dårligst. På samme side sto det at norske barn er dårligst på skolen i verden, men at de selv synes at de jobber best. Jeg håper at de i Kina leser den undersøkelsen. Har kinesere fri på søndager?

Radisson er like høyt som postgirobygget. Det ser i alle fall sånn ut. Eller burde jeg kanskje si det i omvendt rekkefølge siden Radisson er eldst. Da er Portgirobygget like høyt som Radisson. Men jeg er enda høyere enn både Postgirobygget og Radisson. Nå kom flytoget inn på Oslo S.

Herfra kan jeg se Slottsparken, Frognerparken, Tøyenparken, Middelalderparken, og en rekke andre parker som jeg ikke vet navnet på. I Oslo har vi mange parker. Folk går tur med hundene sine i parker, folk jogger i parker, går i parker, og leker i parker. Jeg liker parker med lekeplass og store trær. Store, trygge trær som det er lett å gjemme seg i. Ingrid har fått et eget tre på Majorstua.

Jeg tror kongen har gått og lagt seg nå, hvis han ikke er på statsbesøk i Kina. Da skal han vel kanskje stå opp. Mamma var i Kina en gang, men det eneste hun har fortalt er at kinabarna synes at hun så rar ut. Jeg synes ikke at mamma ser så rar ut, bortsett fra når hun ikke har krøllet håret.

Jeg er altfor høy. Men i går leste jeg at Anne Grethe Prøys er 189, så da ble jeg ikke så høy lenger allikevel. Jeg er egentlig ikke så høy, det er bare alle andre som sier det. De er lave.

Nå er det mørkt, og jeg kan se biltrafikken mye tydeligere. Det lyser gult på venstre side, og rødt på høyre side. Lysene kjører ganske sakte, men det går nok fortere der nede. Jeg kaster lengre i nedoverbakke enn jeg gjør i oppoverbakke. Så når jeg skal føle at jeg er litt flinkere enn jeg egentlig er, så går jeg bare til en nedoverbakke, og kaster. Da kaster jeg langt.

Det brenner på Ullevål..

En liten regnværsstund

Publisert: 5. september 2011 i Alt og Ingenting

Hvis bare…tenkte han, da han så ut av vinduet sitt. Hvis jeg bare hadde vært hos Brumm eller i Kristoffer Robins hus, eller hos Sprett da det begynte å regne. Da ville jeg hatt noen å være sammen med hele denne tiden i stedet for å sitte her ganske alene og ikke kunne gjøre annet enn å lure på når det kommer til å holde opp.

Og han tenkte at hvis han hadde vært hjemme hos Brumm, da ville han sagt «har du noen gang sett maken til regnvær, Brumm?» Og Brumm ville svart » ja er det ikke forferdelig, Nøff?» Og Nøff ville sagt «jeg lurer på hvordan det er borte hos Kristoffer Robin.» Og da ville Brumm sagt » stakkars gamle Sprett har sikkert en skikkelig oversvømmelse allerede» –  Det kunne ha vært trivelig å snakke sammen på den måten. For sånn var det jo:  Det var ikke noen vits i å ha noe så spennende som en flom, når man ikke hadde noen å dele den med.

Som vi stiger frem

Publisert: 22. august 2011 i Alt og Ingenting

I går var det minnekonsert. Nasjonal sørgedag. Kongen talte. Statsministern talte. Jeg gråt. Jeg gråt, fordi det plutselig gikk opp for meg hva som har skjedd. Ikke før? Kan man kanskje si. Men jo.. ikke før.

Jeg satt i bilen på vei til Molde da det smalt. Vi fikk høre fra moren til Erik, om bomben som gikk av. Jeg tenkte at.. nå vil jeg komme meg til en tv. Hva har skjedd?  Da jeg kom fram var det klart hva som hadde skjedd. Vi så på nyheter. Krigss scener. Skyting. Skyting… Hvor? På Utøya. Unger. Ungdom. Urettferdighet.

Dagen etter. Kommer ned til mamma på kjøkkenet. 80 drept, sier hun. Forferdelig, helt grusomt tenkte jeg. Men det ble med det. Med forferdelig. Mer klarte jeg ikke ta inn over meg. Jeg følte ingenting. Jeg gråt ikke, jeg sørget ikke. Jeg bare var. Jeg så mye på tv. Ekstrasending. Nrk1 ble nyhetskanal over natta. Jeg måtte stoppe. Det ble for mye.

Jeg følte meg egentlig ganske forferdelig. Hva er i veien med meg? Er det egoistisk å ha nok med min egen kamp? Det er jo så mye. Mye angst, og vonde tanker. Det er vanskelig å ha noe rom for noe annet, for det blir så mye. Det er så mye rot og usikkerhet.

Jeg tenner lys. Jeg ber en bønn. Men i går, da jeg hørte kongens tale, statsministerns tale, høre de omkommende bli lest opp. Alle helsearbeiderne som satt i si uniform i salen. Alle de sivile heltene i sine uniformer. Helter ja! Som jeg skrev i et innlegg tidligere: «Ja, jeg elsker dette landet» er jeg mer enn noen gang stolt av landet mitt. Stolt over å være norsk.

Vi tar vare på hverandre. Vi sørger med de pårørende, og de uskyldige ofrene. Blomstertog.

Jeg har trengt tid. Nøyaktig en hel måned.  Nå kan jeg gråte, og nå kan jeg være sint. Det er først nå at jeg klarer det. Jeg synger Til Ungdommen, som jeg synes er en vakker sang. Og den passer så utrolig godt. Fordi vi er krigerne, vi kjemper for oss selv, vi kjemper for landet vårt, for demokratiet. Vi er de fremtidige politikerne, som skal kjempe for, og diskutere viktige saker. Bekjempe terror.

-Vi vil ta vare på, skjønnheten, varmen.  Som om vi bar et barn, varsomt på armen ❤

Heia Norge! Jeg heier på dere! Bekjemp terror. Dere er de store, i mitt lille land.

 

 

Destinasjon Molde

Publisert: 12. august 2011 i Alt og Ingenting

Nå er det igjen, en god evighet siden jeg sist la ut noe her. Tiden har på en eller annen måte flydd av gårde. Og plutselig satt jeg i en ny leilighet uten internett. Joy.

Jeg trives godt i leiligheten min nå. Og alle som jobber der er helt fantastiske. De andre ungdommene også! Jeg er så heldig som er omringet av så mange utrolig flotte mennesker. J

Jeg merker det at motivasjonen for en ny planlagt innleggelse minker kraftig. Den var bedre for en uke siden. Nå vil jeg virkelig ikke. Jeg vil være i leiligheten min, og få oppfølging der. Jeg vil følge opp ettervernet fra Magnusgate, og jeg vil ha besøk av kontakt T ! Som jeg savner veldig! Jeg vil så gjerne kjenne litt mer på livet. Og ikke bare eksistere på en avdeling med lukkede dører og vinduer.

Vel, nå er jeg iallefall på et sted med frisk luft. Destinasjonen er Molde ute på landet. I dag har jeg vært så mye i sola og ved sjøen, at jeg er stuptrøtt. Det er deilig her. Fredelig. Høre små bølger som skulper, og se på Nisene som hopper i sjøen.

I morgen reiser jeg hjem igjen. Til Oslo. Gleder meg til å se min kjære igjen. Og jeg gleder meg til normal hverdag. Koret begynner. Skolen begynner. Folk kommer hjem fra ferie. Men også venner som reiser ut av landet. Det er litt trist på en måte. Kommer til å savne alle.

Her er noen stemningsbilder fra en kveld ved båtplassen vår:

Sol i vann

Vannslipte steiner

Nydelige farger

I dag er dagen, der Norge fyller år. Den store bunsadsdagen, den store flaggdagen. Den store sekkeløpdagen, den store is og pølsedagen. Barnas dag! Men også voksenes dag. Og kanskje enda mer viktig. De eldres dag.

Jeg er stolt av landet mitt. Stolt over å være norsk. Jeg er en sånn som blir rørt av å synge Norge i rødt, hvitt og blått. Jeg blir rørt av garden, og barnetog. Kanskje er jeg litt rar.. Jeg vet ikke. Jeg er stolt av mine besteforeldre som var med å kjempe for landet vi i dag bor i. De har strevd. Kjempet både hun og han. For det Norge vi bor i dag. Jeg er et stolt barnebarn. Jeg har så mye å takke for.

Når noen truer landet mitt, blir jeg sint. Veldig sint. Ikke bare på de som truer landet, men også naive politikere, som alltid tror noe godt om alle. Vi har ikke terrorister i Norge. Nei da. Her er alt så fint og flott. Men vi vet jo…innerst inne. Vi har folk i dette landet, som lever på landets goder, utnytter oss. Samtidig som de blir sent til sine ”terrorskoler” for å lære å skade det landet de bor i. Terror! Grøsser ved tanken. Vi har terrorister også i Norge. Vi vet det. Og vi klarer ikke å kvitte oss med dem, eller sende dem i fengsel. Vi bare lar de holde på. Etter mitt syn. Naivt og farlig.

Kanskje jeg med dette blir kalt rasist. For det skal ikke så mye til for å bli kalt rasist for tiden. Et lite feil ord om innvandrere, så er man rasist. Men jeg må si jeg er kritisk. Det er nok ikke lett for innvandrere som kommer til Norge, å lære skikk og bruk. Det å lære språk, krever sitt. Samtidig er det normer og regler. Nye normer og regler! Jeg har oppservert (bare tilfeldig) både 15. og 16. mai. Unger som subber med flagget i bakken. Graver ned i sanda med flagget, og lignende. Nesten alltid innvandrerunger( unnskyld ) De blir ikke satt på plass. De har ikke respekt for flagget i rødt, hvitt og blått. Kanskje fordi de ikke er vant til det i sitt hjemland? Eller er det fordi de ikke bryr seg? Jeg husker jeg ble satt på plass som liten. Ja, jeg husker det faktisk. Gikk sikkert i barnehagen. Jeg hadde flagget i bakken. Mamma fortalte strengt, at flagget aldri skal i bakken. Det skal bæres med flaggstanga ned, og flagget opp!! Siden har jeg aldri hatt flagget i bakken. Fordi flagget skal ha respekt. Respekt fordi det er verdt så mye. Det er en viktig norm og lære!

Jeg har funnet ut, at gode sko er lurt på 17. mai. Det kan fort bli mye spasering. Rundt og rundt, opp til slottet, ta bilde av kongen, løpe fra kiosk til kiosk og spise is. Og plutselig vet man ikke hvor man har parkert bilen. Man kan gå litt i surr, på en dag der det kryr av folk på et sted, og ikke minst russen som klamrer seg fast i siste dag med russebukse og lue. Småbarnsforeldre stresser rundt med unger med sukkerkick. De fleste er nok ganske slitne når 17. mai er over. Det er nesten som at vi skulle hatt en fridag etter nasjonaldagen. For rett og slett og hente oss inn. Vi får vel heller satse på at neste 17. mai er på en fredag.

Gratulerer med dagen!

Sommeren har kommet! Til uka er det meldt 23 grader=) Deilig. Til og med asken har kommet en måned før tida. Og jaaaa… Den har kommet før eika. Da får vi en fin sommer folkens. I følge ordtaket iallefall.