Arkiv for kategorien ‘Dikt’

Engelen på havets bunn

Publisert: 23. mars 2012 i Dikt

Engelen på havets bunn

Engelen lever på havets bunn
I sin dypeste sorg
Han finner verken inn eller ut
Av havets travle torg

Forlatt blant tang og fiskesukk
Langt fra himmelen
Sitter denne tapte sjel
Og venter på et hjem

I himmelen var allting godt
Og sjelen falt til ro
Men så en natt kom djevelen
Til slutt så ble de to

Blant stjerner, skyer, hus og land
Gikk turen fra det blå
Til havets dype mørke
Og en port, de banket på

Djevelen steg inn i varmen
Lokket sjelen med
Men varmen ble til kulde
Så djevelen ble vred

For sjelen er jo engelen
En dom det har han fått
Han kunne ikke bytte hjem
Og gå fra tørt til vått

Nå sitter denne engelen
Og venter på et hjem
Han sitter der blant fiskene
Og speiler seg i dem

Han ser seg selv med vinger på
Og våte, blanke fjør
En glorie som sluknet fort
I det ondes klør

Han vet jo ikke noen ting
Om hvor han hører til
En forvirret sjel blant fiskene
Ved djevelens kalde grill

Julia

                                                                         Kronenapperne

Det var en gang et stort kongerike der solen nesten alltid smilte lett ned på folk og fe. De aller fleste var blide og glade, og det var sjelden ran eller slagsmål i byen. Kongen i dette landet var meget rik og vennlig, men han voktet også på en skatt som ikke kunne måle seg med noe annet i hele verden. Verdens mest verdifulle krone satt trygt i kongens hender, eller var den egentlig så trygg?

Det var en ganske rolig lørdag i landsbyen, men hos Kronenapperne var det kanskje ikke akkurat like rolig. De satt å diskuterte hvordan de denne gangen skulle klare å få tak i kongens krone. Hver gang de hadde forsøkt hadde det av en eller annen grunn blitt meget mislykket.

Det var fire banditter med i Kronenapperne, som de ble kalt av folk flest. Banditt nummer en var nåde rund og god, og passet egentlig best med sjokolade i sofaen. Han het Bolla, og hadde en altetende liten sjel. Nummer to ble kalt Trulte, fordi han stadig kom dultene etter, og oppførte seg som en liten unge. Flisa, var navnet på nummer tre. Ikke fordi han var lagd av flis, men fordi han var så skrekkelig tynn at han kom seg gjennom de smaleste steder. Den fjerde het Rakkern, fordi han støtt og stadig fant på rampestreker.

”Fort!” roper Flisa ut i det lille klubbhuset. ”Finn fram penn og papir, for vi skal nemlig gjøre ett kupp”. De andre kom diltende bort til flisa som satt og dinglet på en stol. ”Vi skal ikke rane bakeren en gang først da?” spurte Bolla litt entusiastisk.. Men de andre bare ristet lattermildt på hodet og sa at det ble nok av kaker etter kuppet.

På slottet skulle de snart arrangere ball. Kongen hadde bedt prinsesser fra over 16 kongeriker, for prinsen skulle finne seg en kommende dronning. Nyheten hadde spredd seg til landsbyen, og deretter også Kronenappernes klubbhus. Og slottsball var også et ganske godt tidspunkt for å gjøre et godt kupp kan du tro.

”Jaaaa!” jublet Bolla. ”Da kan vi rappe kaker”. De andre så dumt på han. ”Tenk på krona du, og tenk at det er verdens største sjokoladekake” sa de i kor. Rakkern var i ferd med å legge en prompepute under puta til Trulte, idet Flisa sa at nå var det tid for å legge seg. En etter en hoppet de i seng. Først kom Flisa, deretter Bolla, så kom Rakkeren, og så ”frrrr” der kom Trulte. ”Hahaha” lo de andre i kor, også sovnet de alle sammen.

”Stå opp alle sammen, nå er det ball!” Flisa prøvde å vekke de andre med en litt morgenhes stemme. De hadde avtalt (med litt protester som sannsynligvis ikke hadde nådd fram) at Bolla og Trulte skulle kle seg som to damer, så de var i full gang med å få på seg noen kjoler som de hadde lånt fra moren til Bolla. Når klokka var fem minutter på elleve, skulle de stå klare foran slottsdøra. Flisa og Rakkern skulle hente krona, mens ”damene” skulle forføre kongen og vaktene hans. Tiden gikk fort og klokka slo plutselig 11 over byen. Trulte og Bolla hadde kledd seg så godt at vaktene ble helt forelsket i dem. Flisa hadde klart å smyge seg opp i det øverste tårnet der krona lå, mens Rakkern fulgte ivrig med på bakken. Flisa klatret, og kjente inni seg at han kom nærmer og nærmere krona. Straks han så lyset fra den gjorde hjertet hans et lite hopp av lykkerus. Krona var jo ikke akkurat dårlig sikret selvfølgelig, men tynn som han var, smøg han seg lett forbi alle alarmtråder som var. Han var helt stum i det han la hånden sin på den. I det øyeblikket hørte han plutselig noen komme mot rommet han nå var fanget. Han tok et godt tak i krona, løp gjennom alle trådene, kastet seg gjennom det smale vinduet, og landet omsider mykt på Bollas mage som hadde kommet til unnsetning. Hele slottet ulte, og orkesteret som da var midt i en vals, stoppet å spille. Trulte rev seg løs fra de kyssegærne vaktene, og løp sammen med de andre ut av slottets dører. Krona ble aldri sett av noen igjen. Den står der i kronenappernes klubbhus, og ble hele kongerikets nye solstråle.’

Kaninen i Kollen

Publisert: 25. februar 2012 i Dikt

Kaninen som skal hoppe i Kollen

Visste du at jeg er en liten kanin som bærer på en stor elefant?
Ikke?
Nei…det visste ikke jeg heller, før i dag. Jeg visste ikke at jeg står klar til å hoppe fra kollen heller.

Trappene opp hoppbakken er tunge – dit går det ingen skiheis.
Det er skummelt å hoppe

Men når man har hoppet en gang så er det enklere å hoppe flere ganger
Elefanten er ekstra stor og tung om natta.

Og jeg har bare såvidt begynt å hoppe i de små hoppbakkene.

Mange små kaniner kan bære elefanten
Men om natta ligger de fleste andre kaniner og sover
Da skal de få slippe å bære elefanter

Jeg har ikke hoppet fra kollen, men jeg vil kanskje gjøre det en dag
Først må jeg bære elefanten opp bakken sammen med alle kaninene
Det er bare når jeg kommer på toppen at jeg kan hoppe det lengste hoppet.

Ærlighet varer lengst?

Publisert: 1. februar 2012 i Spiseforstyrrelser, Sykehus

Skal man være ærlig? Si hvordan ting egentlig er, når hodet stritter imot og vil beholde ting for seg selv?

Jeg skrev i forrige innlegg (ikke den med hunden altså) at jeg må gjøre det jeg selv kan… spise.. Not happening!

Det blir som en slags rus, som holder meg oppe og går. Tenker på mat non stop, regner ut kalorier, går milelange turer, legger meg tidlig, våkner på natta i halv 3 tiden, magen skriker av sult. Men lille meg sier «hold ut til frokost» er jo bare 6 timer til. Så ligger man der og vrir seg, venter på at det faktisk er lov til å stå opp, for så å gå ut i stua og sette på tv`n. Det er den lille følelsen av kontroll jeg må ha for å overleve for tiden. Når jeg ikke har kontroll over noe annet. Ikke hva som skjer rundt meg, over hodet på meg, ikke kontroll over mitt eget hode.

Det er som jeg lever på en slags lykkefølelse. En rus. Veit ikke hvordan jeg skal beskrive eller forklare det. Det er så godt å kjenne på den fysiske smerten, å være sulten. Og det å være sulten mens man går 4 timer lange turer ute i kulda, gjerne i dyp snø. Det gjør vondt, jeg føler at jeg er tilstede. Jeg holder meg mer til stede på jorda. Faller faktisk mindre ut. Som en slags langvarig selvskading. Samtidig som det å være opphengt i mat og trening faktisk er en liten befrielse fra andre tanker og opplevelser som er mye mye verre. Men det burde ikke være nødvendig.

Jeg er redd, utslitt, kald… Prøver å late som at ting går bedre. Har jo vært på den linja før. Veit ikke hvor lurt det er egentlig. Ambivalensen vokser fram igjen. Si ifra eller ikke?

Jeg har gått i dag. Jeg spiste en halv middagsposjon og fikk helt panikk. Jeg følte meg nesten mett. Den følelsen er ikke lov. Den er helt grusom. Så jeg gikk. Satte meg et mål på 3 timer. Men så endte jeg opp med 4. Det er nærmere 10 minus ute + vind, og da jeg endelig kom inn hadde jeg nesten ikke følelse i verken fingre, nese, eller tær. Det hjalp med en dusj, men nå begynner kulda og spre seg ut i fingrene igjen.

Jeg isolerer meg. Etter kl 14 går jeg ut. Går og går. Sier jeg skal andre ting, men i virkeligheten bare går jeg. Så kommer jeg meg inn i 18.30 tiden. Går på rommet, sitter og venter til jeg kan ta phenerganen. Venter en liten stund til for å ta kveldsmedisinene. Deretter er det rett i seng. Jeg vil helst bare at dagen skal bli over så fort som mulig. Denne jævla dagen(unnskyld) Samtidig: Legger jeg meg tidlig er sjangsen for at jeg sprekker, mindre. Men jeg gruer meg til natta! Mareritt!

I morgen er det veiedag. Den store dagen som jeg helst unngår. Å veie meg selv er greit. Når jeg er alene. Men når det er noen som ser på… liker ikke! Vil ikke dele vekta med resten av verden, det er noe jeg skal ha for meg selv. Begynner med «tanking» igjen. Drikke en liter vann før jeg skal på vekta. 1 liter vann = 1 kilo.

Det blir en runddans, jeg ser den. Men jeg kommer meg ikke ut av dette. Følelsen av å ha kontroll, selv om kontrollen ikke er tilstede. Jeg burde jo kunne stoppe etter å ha gått i 3 timer, og stoppe der. Ikke gå en runde til og en runde til. Jeg har jo vært igjennom dette før, men nå farer det over alle ville veier. What to do? Hvorfor kan jeg ikke kaste den jævla anoreksien (unnskyld igjen) på dør. Hvorfor skal det være så vanskelig? Etter alle disse årene…

Ja! Jeg banner! Noe jeg heldigvis sjelden gjør. Jeg finner ikke noe annet ord som passer. For ja, sånn som ting er nå, sånn som jeg har det, det er helt jævlig!

Englesang

Publisert: 25. januar 2012 i Dikt

 

Englesang

Så vondt å se deg gråte
Så vondt å se deg trist
Det er så godt å leve
Det skulle du nok visst

Englene de synger vakkert
I ditt stille sinn
De spiller glade tanker
Som du må slippe inn

Den djevelen som lokker deg
Han stjeler og din ro
Han vinner over englene
Jeg hørte sist han lo

Så prøv å la den djevelen
Få mye mindre makt
La englene bli friere
Og synge i sin prakt

Jeg vet hva du fortjener
Jeg vet hva du vil si
For husk at du på denne jord
Med englesang er fri

 

Julia

Mannen som skulle stelle hjemme

Publisert: 22. januar 2012 i Dikt

Det var en gang en mann som skulle stelle hjemme
For kona hu var dratt, men ikke for at ungene var slemme
Så mannen satt med skitne kopper, kar og krus
Og det var da han kom på: Han hadde levd i sus og dus

Til hvert måltid hadde maten stått klar
Alt var vasket av kopper og kar
Klær som luktet nydelig rent
Ja til og med skoene var stablet pent

Det var den gangen mannen skulle stelle hjemme
Og da ungene begynte å bli slemme
Ja huset så ikke ut
Ikke en gang en ren klut

Da kona kom hjem fra Bahamas
Satt pjokken på taket i pyjamas
Og vesla hu løp etter Bamse
Og far skrek at alt skulle stanse

«Der kan du se» ropte kona til far
«Nå får vi se om du er no til kar»

Ja etter en dag eller to
Hadde huset falt til ro
Og far han levde i sus og dus
Ved å vaske kopper og krus

 

Julia

Anoreksiens innbrudd i natten

Publisert: 1. desember 2011 i Spiseforstyrrelser

I dag fortalte jeg noe som jeg holder mest mulig for meg selv. Trangen til å bli mer forstått ble for stor, og jeg måtte bare forklare. For hvordan skal de skjønne situasjonen, uten at jeg forteller?

Anoreksien. Meg. En anoreksi dag, og en bulimi dag. Trangen etter kontroll som blir så stor, og skuffelsen, motløsheten som kommer når jeg sprekker.  Når jeg er så sulten at jeg bare hiver innpå med mat. Mister kontrollen. Alt går i mat. Tenker på mat, drømmer om mat. Tvangstrening. Kan gå time etter time i store matbutikker for å sjekke kaloritabeller, og hva matvarene inneholder. Jeg kan lukte på mat, og kjenne meg mett. Jeg kan lukte på mat og kjenne at kontrollfriken ser dagens lys. Snu deg vekk og gå. Dette skal du ikke unne deg. Husk at du satt deg som mål å veie under 60 kilo etter forrige veiing.

Vekt når jeg står opp på morningen, vekt midt på dagen, og vekt på kvelden. Redselen for å ha gått opp noen hekto mellom veiingene er helt grusom og angstfyllt. Vekten skal gå ned, det er det eneste som funker. Mat, mat.

Unngår matsituasjoner. Sosiale aktiviteter. Velger å spise i smug. Ingen skal se hvilken misslykket anoretiker jeg er. Ingen skal se hva jeg putter i meg og hvor feit jeg er. Ingen skal se at jeg spiser, og tro at alt er bra. For jeg er jo redd for det og. Spiseforstyrrelsen er trygg. Og jeg er redd for at om den forsvinner, at jeg da ikke får hjelp. At da er alt greit. Fint. Uproblematisk. Bra.

14 år har gått siden anoreksien banket på døren, og fikk slippe inn. Jeg hilste den velkommen med et nikk. Den ble glad for å få komme inn i varmen. Jeg var 10 år, og visste ikke hva eller hvem som faktisk banket på døren. En fremmed.

Jeg slutta å spise. Regelrett. Endelig noe jeg kunne kontrollere, i en ellers vanskelig og kaotisk hverdag. Samtig ville jeg ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet for at jeg hadde det vanskelig, og at jeg ville bli sett. Jeg ble tynn. Veldig tynn. Spiste aldri i spisetimen. Men ingen så. Ingen forstod. Så det ble et ensomt forhold. Bare meg og anoreksien. Den fikk vokse, uten at noen grep inn. Jeg var bare 10 år.

På ungdomsskolen var det noen som så, men da ville jeg ha minst mulig oppmerksomhet. Ville helst forsvinne inn i veggen. Jeg ville ha anoreksien for meg selv. Og anoreksien ville ha meg for seg selv. Uforstyrra. Den var slu. Den holdt på å ta livet av meg.

Det stod på meg. Videregående ble en lettelse, og jeg så håp. En liten bit av meg prøvde å forstå. Jeg var sliten, og tanken på å få hjelp virket mer lokkende. Ensomheten for stor. Jeg ble tatt på alvor. Meg. Ikke anoreksien. Det var første gang jeg følte meg adskillt fra det som jeg hadde vokst sammen med siden jeg var 10. Vi var blitt som siametiske tvillinger. Og jeg lærte for første gang at vi bare var søsken. Adskillt. Jeg fikk hjelp til å sparke anoreksien ut døra. Kaste den på dør. Men den kom stadig tilbake og brøt seg inn. Jeg var svak, og kunne ikke stoppe det. Jeg ble ranet gang på gang. Stjal den lille biten av meg som ville la det friske vinne.

14 år er gått. Diagnosen har vært bulimi de siste årene, samtidig har anoreksien og bulimien gått hånd i hånd. Jeg later som jeg spiser. Sier at jeg har spist når jeg overhodet ikke har rørt mat. Jeg kan alle triksene. Alle triksene jeg har blitt hjernevaska med. Kaloritabeller kan jeg i hodet. Kaloriregning er jeg mester i. En slags usunn utdannelse. Men jeg har fått erfaring, og vet innerst inne, at ting ikke blir bedre av å sulte seg. Jeg forsvinner ikke. Ting blir ikke bedre. Jeg blir ikke lykkeligere. Jeg vet dette. Jeg har skjønnt det. Men jeg klarer ikke samle opp energi, eller mot til å kaste spiseforstyrrelsen på dør. Det krever mot jeg ikke har. Det krever mer hjelp. Jeg klarer det ikke alene.

Det virker sånn, at så lenge man er normalvektig, er det ikke så alvorlig. Så lenge ikke vekten raser ned. Det er mange som føler det slik. At man må sulte seg, og bli supertynn, for å bli sett, og få hjelp. Det er sånn, og jeg føler det selv. Selv om man har de samme tankene, samme væremåte, det samme tvangsmønsteret. Handicapped.  Oppslukt av snill pike syndromet. Vanskelig å rope på hjelp, og få noen til å forstå

Så ja.. jeg kan se jeg har kommet lenger. Jeg har blitt voksen. Men samtidig er 10-åringen ganske tydelig til tider. Det lille barnet som desperat trengte hjelp, av noen voksne som så, men som istedet ble helt fraværende. Den angsten sitter igjen. Det å være alene, ensom, føle at man ikke strekker til. Ikke får til noe. Planer som går i vasken. Håpløsheten. Kontrollen.

Jeg fortalte i dag. Og var glad for at jeg gjorde det. For når jeg forteller, blir jeg bedre forstått, og får lettere mer hjelp, enn om jeg tier helt stille. Må prøve å holde det litt motet jeg har, oppe. Jeg må tørre å si ifra. Bli mere engasjert i det friske. For jeg er sint, og lei, på denne demonen som ødelegger hverdagen. Demonen som det alltid blir snakket om, men som ikke blir gjort noe med. Den er der. Vokser. Som en fredslilje. Får den ikke vann, og næring, synker den sammen. Vistner. Får den mer vann og næring, stiger den rett opp igjen som om ingenting har hent. Stopp med å gi vann til anoreksien. Ikke la den blomstre! Ellers er jeg redd jeg tar følge med anoreksien ut døra.

 

Jeg fikk forresten et nydelig hjemmelaget bilde av Erik til bursdagen.

War Alone

Publisert: 1. september 2011 i Dikt

WAR ALONE

They captured me alone
Wrong religion, different tone
They did not care
They broke my bone
They took away my home

My father yelled with different words
The music captured from above
Four young men with bitter swords
Their eyes were blind for love

In the darkness I was waiting
To hear the sound of joy
I tried to dig it in my heart
I had to burn my toy

The sound of music in my ear
Got lower every night and day
My leg I could not move nor bear
The light of Teddy faint away
What are those voices I can hear
I can not feel the words they say

A solider, my father said
Is feared with words of other men
«If you are one, and they are ten
They`ll slaughter you my friend»

The fear of hate and love alone
Lives in their word and tone
As hard as stone
My broken bone
The sun shines in my home

Julia

Blod, tårer, og tanker i kors

Publisert: 27. juni 2011 i Dikt

Bølgerus i skrekkens hage
Du er nok mor di opp a dage
Med gru tar du slaget
Og om natten og dagen
Føler du blodet renner i magen?

Det sies at englene sang
De første ordene: «det var en gang»
De stoppet med det
Hun sluttet å le
Var det nok å se?

Og gråten forsvant bokom gitter og stål
Og hjertet tapte for dødens mål
Lyset ble borte langt i det fjerne
Men Gud han satt på den vakreste stjerne

Han gråt for den jenta som badet i blod
Og slåss for å vise at verden er god
At gråten skal vise sin sanne kraft
Fra bekker til elver, den søte saft

Fra ensomhetens sti til kjærlighetens vei
Fant jenta et håp selv om veien var lei
Og tårene kom da årene sprakk
Og blodet det rant slik tårene lakk

Svarte roser visner i hagen
De røde sprang ut i den lyse dagen
Og englene sang den vakreste sang
Og slutten var ikke «det var en gang»

Julia

Bare en kilo til..

Publisert: 12. juni 2011 i Dikt, Spiseforstyrrelser

Dette er det jeg kaller helvete på jord:

BARE EN KILO TIL

I enden av rommet
helt opp til taket
er det noe som roper
det er kjøleskapet

Jeg nekter å gå
nei jeg vil ikke høre
det som den stemmen
ber meg å gjøre

Magen min viser
hvilket lag den er på
men hodet mitt skriker
«hva tenker du på?»

Du er dum, du er stygg,
du er ekkel, og teit
spiser du nå
så blir du nok feit!

Kanskje hvis jeg går ned
en kilo til
at jeg blir penere
grei og snill

«Nå er det mat»
det er mor som roper
og den ekle lyden
av poteter som koker

Jeg får litt panikk
men jeg tenker meg om
jeg kan si at jeg spiste
rett før jeg kom

Ja, jeg får det som regel
som jeg vil
for snart har jeg gått ned
en kilo til

Julia