Ærlighet varer lengst?

Skal man være ærlig? Si hvordan ting egentlig er, når hodet stritter imot og vil beholde ting for seg selv?

Jeg skrev i forrige innlegg (ikke den med hunden altså) at jeg må gjøre det jeg selv kan… spise.. Not happening!

Det blir som en slags rus, som holder meg oppe og går. Tenker på mat non stop, regner ut kalorier, går milelange turer, legger meg tidlig, våkner på natta i halv 3 tiden, magen skriker av sult. Men lille meg sier «hold ut til frokost» er jo bare 6 timer til. Så ligger man der og vrir seg, venter på at det faktisk er lov til å stå opp, for så å gå ut i stua og sette på tv`n. Det er den lille følelsen av kontroll jeg må ha for å overleve for tiden. Når jeg ikke har kontroll over noe annet. Ikke hva som skjer rundt meg, over hodet på meg, ikke kontroll over mitt eget hode.

Det er som jeg lever på en slags lykkefølelse. En rus. Veit ikke hvordan jeg skal beskrive eller forklare det. Det er så godt å kjenne på den fysiske smerten, å være sulten. Og det å være sulten mens man går 4 timer lange turer ute i kulda, gjerne i dyp snø. Det gjør vondt, jeg føler at jeg er tilstede. Jeg holder meg mer til stede på jorda. Faller faktisk mindre ut. Som en slags langvarig selvskading. Samtidig som det å være opphengt i mat og trening faktisk er en liten befrielse fra andre tanker og opplevelser som er mye mye verre. Men det burde ikke være nødvendig.

Jeg er redd, utslitt, kald… Prøver å late som at ting går bedre. Har jo vært på den linja før. Veit ikke hvor lurt det er egentlig. Ambivalensen vokser fram igjen. Si ifra eller ikke?

Jeg har gått i dag. Jeg spiste en halv middagsposjon og fikk helt panikk. Jeg følte meg nesten mett. Den følelsen er ikke lov. Den er helt grusom. Så jeg gikk. Satte meg et mål på 3 timer. Men så endte jeg opp med 4. Det er nærmere 10 minus ute + vind, og da jeg endelig kom inn hadde jeg nesten ikke følelse i verken fingre, nese, eller tær. Det hjalp med en dusj, men nå begynner kulda og spre seg ut i fingrene igjen.

Jeg isolerer meg. Etter kl 14 går jeg ut. Går og går. Sier jeg skal andre ting, men i virkeligheten bare går jeg. Så kommer jeg meg inn i 18.30 tiden. Går på rommet, sitter og venter til jeg kan ta phenerganen. Venter en liten stund til for å ta kveldsmedisinene. Deretter er det rett i seng. Jeg vil helst bare at dagen skal bli over så fort som mulig. Denne jævla dagen(unnskyld) Samtidig: Legger jeg meg tidlig er sjangsen for at jeg sprekker, mindre. Men jeg gruer meg til natta! Mareritt!

I morgen er det veiedag. Den store dagen som jeg helst unngår. Å veie meg selv er greit. Når jeg er alene. Men når det er noen som ser på… liker ikke! Vil ikke dele vekta med resten av verden, det er noe jeg skal ha for meg selv. Begynner med «tanking» igjen. Drikke en liter vann før jeg skal på vekta. 1 liter vann = 1 kilo.

Det blir en runddans, jeg ser den. Men jeg kommer meg ikke ut av dette. Følelsen av å ha kontroll, selv om kontrollen ikke er tilstede. Jeg burde jo kunne stoppe etter å ha gått i 3 timer, og stoppe der. Ikke gå en runde til og en runde til. Jeg har jo vært igjennom dette før, men nå farer det over alle ville veier. What to do? Hvorfor kan jeg ikke kaste den jævla anoreksien (unnskyld igjen) på dør. Hvorfor skal det være så vanskelig? Etter alle disse årene…

Ja! Jeg banner! Noe jeg heldigvis sjelden gjør. Jeg finner ikke noe annet ord som passer. For ja, sånn som ting er nå, sånn som jeg har det, det er helt jævlig!

Anoreksiens innbrudd i natten

I dag fortalte jeg noe som jeg holder mest mulig for meg selv. Trangen til å bli mer forstått ble for stor, og jeg måtte bare forklare. For hvordan skal de skjønne situasjonen, uten at jeg forteller?

Anoreksien. Meg. En anoreksi dag, og en bulimi dag. Trangen etter kontroll som blir så stor, og skuffelsen, motløsheten som kommer når jeg sprekker.  Når jeg er så sulten at jeg bare hiver innpå med mat. Mister kontrollen. Alt går i mat. Tenker på mat, drømmer om mat. Tvangstrening. Kan gå time etter time i store matbutikker for å sjekke kaloritabeller, og hva matvarene inneholder. Jeg kan lukte på mat, og kjenne meg mett. Jeg kan lukte på mat og kjenne at kontrollfriken ser dagens lys. Snu deg vekk og gå. Dette skal du ikke unne deg. Husk at du satt deg som mål å veie under 60 kilo etter forrige veiing.

Vekt når jeg står opp på morningen, vekt midt på dagen, og vekt på kvelden. Redselen for å ha gått opp noen hekto mellom veiingene er helt grusom og angstfyllt. Vekten skal gå ned, det er det eneste som funker. Mat, mat.

Unngår matsituasjoner. Sosiale aktiviteter. Velger å spise i smug. Ingen skal se hvilken misslykket anoretiker jeg er. Ingen skal se hva jeg putter i meg og hvor feit jeg er. Ingen skal se at jeg spiser, og tro at alt er bra. For jeg er jo redd for det og. Spiseforstyrrelsen er trygg. Og jeg er redd for at om den forsvinner, at jeg da ikke får hjelp. At da er alt greit. Fint. Uproblematisk. Bra.

14 år har gått siden anoreksien banket på døren, og fikk slippe inn. Jeg hilste den velkommen med et nikk. Den ble glad for å få komme inn i varmen. Jeg var 10 år, og visste ikke hva eller hvem som faktisk banket på døren. En fremmed.

Jeg slutta å spise. Regelrett. Endelig noe jeg kunne kontrollere, i en ellers vanskelig og kaotisk hverdag. Samtig ville jeg ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet for at jeg hadde det vanskelig, og at jeg ville bli sett. Jeg ble tynn. Veldig tynn. Spiste aldri i spisetimen. Men ingen så. Ingen forstod. Så det ble et ensomt forhold. Bare meg og anoreksien. Den fikk vokse, uten at noen grep inn. Jeg var bare 10 år.

På ungdomsskolen var det noen som så, men da ville jeg ha minst mulig oppmerksomhet. Ville helst forsvinne inn i veggen. Jeg ville ha anoreksien for meg selv. Og anoreksien ville ha meg for seg selv. Uforstyrra. Den var slu. Den holdt på å ta livet av meg.

Det stod på meg. Videregående ble en lettelse, og jeg så håp. En liten bit av meg prøvde å forstå. Jeg var sliten, og tanken på å få hjelp virket mer lokkende. Ensomheten for stor. Jeg ble tatt på alvor. Meg. Ikke anoreksien. Det var første gang jeg følte meg adskillt fra det som jeg hadde vokst sammen med siden jeg var 10. Vi var blitt som siametiske tvillinger. Og jeg lærte for første gang at vi bare var søsken. Adskillt. Jeg fikk hjelp til å sparke anoreksien ut døra. Kaste den på dør. Men den kom stadig tilbake og brøt seg inn. Jeg var svak, og kunne ikke stoppe det. Jeg ble ranet gang på gang. Stjal den lille biten av meg som ville la det friske vinne.

14 år er gått. Diagnosen har vært bulimi de siste årene, samtidig har anoreksien og bulimien gått hånd i hånd. Jeg later som jeg spiser. Sier at jeg har spist når jeg overhodet ikke har rørt mat. Jeg kan alle triksene. Alle triksene jeg har blitt hjernevaska med. Kaloritabeller kan jeg i hodet. Kaloriregning er jeg mester i. En slags usunn utdannelse. Men jeg har fått erfaring, og vet innerst inne, at ting ikke blir bedre av å sulte seg. Jeg forsvinner ikke. Ting blir ikke bedre. Jeg blir ikke lykkeligere. Jeg vet dette. Jeg har skjønnt det. Men jeg klarer ikke samle opp energi, eller mot til å kaste spiseforstyrrelsen på dør. Det krever mot jeg ikke har. Det krever mer hjelp. Jeg klarer det ikke alene.

Det virker sånn, at så lenge man er normalvektig, er det ikke så alvorlig. Så lenge ikke vekten raser ned. Det er mange som føler det slik. At man må sulte seg, og bli supertynn, for å bli sett, og få hjelp. Det er sånn, og jeg føler det selv. Selv om man har de samme tankene, samme væremåte, det samme tvangsmønsteret. Handicapped.  Oppslukt av snill pike syndromet. Vanskelig å rope på hjelp, og få noen til å forstå

Så ja.. jeg kan se jeg har kommet lenger. Jeg har blitt voksen. Men samtidig er 10-åringen ganske tydelig til tider. Det lille barnet som desperat trengte hjelp, av noen voksne som så, men som istedet ble helt fraværende. Den angsten sitter igjen. Det å være alene, ensom, føle at man ikke strekker til. Ikke får til noe. Planer som går i vasken. Håpløsheten. Kontrollen.

Jeg fortalte i dag. Og var glad for at jeg gjorde det. For når jeg forteller, blir jeg bedre forstått, og får lettere mer hjelp, enn om jeg tier helt stille. Må prøve å holde det litt motet jeg har, oppe. Jeg må tørre å si ifra. Bli mere engasjert i det friske. For jeg er sint, og lei, på denne demonen som ødelegger hverdagen. Demonen som det alltid blir snakket om, men som ikke blir gjort noe med. Den er der. Vokser. Som en fredslilje. Får den ikke vann, og næring, synker den sammen. Vistner. Får den mer vann og næring, stiger den rett opp igjen som om ingenting har hent. Stopp med å gi vann til anoreksien. Ikke la den blomstre! Ellers er jeg redd jeg tar følge med anoreksien ut døra.

 

Jeg fikk forresten et nydelig hjemmelaget bilde av Erik til bursdagen.

Bare en kilo til..

Dette er det jeg kaller helvete på jord:

BARE EN KILO TIL

I enden av rommet
helt opp til taket
er det noe som roper
det er kjøleskapet

Jeg nekter å gå
nei jeg vil ikke høre
det som den stemmen
ber meg å gjøre

Magen min viser
hvilket lag den er på
men hodet mitt skriker
«hva tenker du på?»

Du er dum, du er stygg,
du er ekkel, og teit
spiser du nå
så blir du nok feit!

Kanskje hvis jeg går ned
en kilo til
at jeg blir penere
grei og snill

«Nå er det mat»
det er mor som roper
og den ekle lyden
av poteter som koker

Jeg får litt panikk
men jeg tenker meg om
jeg kan si at jeg spiste
rett før jeg kom

Ja, jeg får det som regel
som jeg vil
for snart har jeg gått ned
en kilo til

Julia

Ny plan

I dag startet jeg på en ny kostliste. Etter å ha spist nesten ingenting i 2 uker, så virker dette som utrolig masse mat. Selv om jeg vet det bare er vanlige porsoner, og at jeg trenger maten. Jeg har vært «flink» i kveld, og spist mat. Håper bare at jeg kan være like «flink» fremover også. Jeg merker jo at jeg blir ganske langt nede, om jeg ikke får i meg mat. I går satt jeg å grein hele kvelden. Det var så vondt. Og spesielt vondt at jeg var alene.

I morgen starter ny uke med nye muligheter. Som starter med blodprøve og legetime i morgen. 🙂