Skriblerier

Nå har det blitt så lenge siden sist jeg skrev at det er litt flaut. Skriveenergien har flata helt ut de siste månedene, og det er bare å beklage. Jeg leste nettopp igjennom mitt forrige innlegg, og ser her hvor langt jeg har kommet siden sist jeg skrev. I mellomtiden har jeg klart å bli skrevet ut fra en avdeling etter å ha vært der et år. Jeg har flytta til en flott leilighet, der jeg er trygg og har folk rundt meg hele tiden. Medisinenen funker. Jeg klarer å leve mer, og for første gang på lenge ser jeg frem til våren og sommeren. En følelse som ikke var til stede i fjor. Jeg ser frem til at all snøen forsvinner, ser frem til lange gåturer, grilling i hagen, brunsj på terassen osv. Og ikke minst ser jeg frem til at kjæreste Oskar kommer og skal bo med meg.

Selv om livet på mange måter er bedre enn det var sist jeg skrev, står utfordringene fortsatt i kø. Den største utfordringen er å overleve alle forrandringer. Folk og ting som er trygt forsvinner. Da tenker jeg mest på folka på P77, som jeg savner veldig. Heldigvis er de folka som jobber der jeg er nå, helt fantastiske, og de gjør virkelig hva de kan for at jeg skal ha det bra. Jeg har vært veldig heldig, igjen.

Jeg har en sykdom som jeg virkelig, virkelig hater. Den tar så mye energi, og gjør hverdagen til  et helvete ganske ofte. Det er somregel sånn at når jeg virkelig trenger fred, så kommer sykdommen og ødelegger for fullt. Så da får jeg ikke fred og blir helt utslitt. Jeg har heldigvis mange rundt meg som forstår eller prøver å forstå. Jeg har en fantastisk kjæreste, et fantastisk kor, og veldig gode venner rundt meg. Prøver å holde fast i disse! Også skal jeg prøve å ikke la det gå like lenge før jeg skriver igjen!

 

Å være helt hel

Kronisk uflakssyndrom! Det er meg:-/ Så da putta vi på litt omgangssyke oppå alt det andre. Deilige to døgn, ved å krabbe fra senga og bort til badet, og tilbake…en gang i kvarteret. Det har heldigvis begynt å gi seg litt nå. Men jeg ligger paddeflat! Halve meg er borte! Og kontrollen ble borte.

Kontrollfreak meg. Matregime som jeg har klart å skaffe meg i det siste, sprakk plutselig i helgen. For selv ikke jeg kan ta kontroll over omgangssyke. Før helgen prøvde jeg så godt jeg klarte å ikke putte noe i munnen. Men i helgen har jeg faktisk prøvd å putte noe inn i munnen. Nesten som kroppen tar litt kontroll tilbake, og sier at nå trenger jeg mat for å bli frisk. Så gi meg den fordømte maten! Omgangssyke er ikke akkurat fetekur heller, så jeg har ikke mye dårlig samvittighet.

Anoreksien har tatt en bitteliten pause. Jeg klarer ikke tenke ut, regne ut, og planlegge alle måltider for neste dag. Orker ikke. Har ikke en eneste krefte igjen. Ikke får jeg gått lange turer, men jeg ligger ikke og vrir meg for det, fordi kroppen reagerer automatisk på at dette faktisk ikke er en mulighet en gang. Jeg kan faktisk ikke gå tur. Fysisk! Så hodet roer seg litt ned, og faktisk prøver å lytte til det kroppen har å fortelle. Hodet prøver nok det ellers også, men uansett hvor mye kroppen roper og skriker, så vender hodet det døve øret til.

Jeg prøver å høre! Virkelig! Men jeg har et dårlig forhold til kroppen min, og det er vanskelig å høre på noen man verken liker, eller stoler på. Blir nesten et hatsforhold. Veit ikke helt åssen jeg skal klare å bedre det forholdet heller.. Har jo vært sånn siden jeg var bitteliten. Husker jo så godt da jeg gikk i barnehagen, og så meg i speilet. Hvor stygg jeg syntes jeg var. Lille jenta på 4 år, synes hun så stygg ut, hatet å se seg selv i speilet. Selvfølelsen og selvtilliten var på bånn.

De siste årene har selvtillit og selvfølelse skilt seg fra hverandre. Min selvtillit kan være ganske bra. Jeg vet jeg kan mye, får til mye, tør mye. Jeg kan holde taler forran mange folk uten noe problem. Jeg kan synge, spille piano. Stå på en scene og spille skuespill uten å nøle, full kontroll. Mens selvfølelsen er på bånn. Føler meg ekkel, dum, stygg.. Skyld, skam, håpløshet. At jeg ikke er verd noe. Lar alle andre komme først. Tenker mer på andre enn på meg selv. Tenker jeg fortjener mindre. Mamma har fortalt meg at hun var så oppgitt over meg da jeg var liten jente. For hver gang jeg sto i en kø så stilte jeg meg alltid bakerst. Var det snart min tur så gikk jeg ut av køen og stilte meg bakerst igjen. Fordi jeg fortjente mindre. Andre fortjente å komme først. Jeg følte at jeg var i veien.

Så jeg har lært at dårlig selvfølelse og dårlig selvtillit kan være to vidt forskjellige ting. Men sammen binder de en slags enhet. Håper det en dag blir sånn at selvfølelsen blir mindre på bånn. Da blir jeg kanskje mer hel. At det er noe bra med HELE meg.

Julia

Første dag jul!

1. Juledag. En dag som skal være fredelig. En dag man skal sove lenge, se barnefilm på tv, og sitte i pysjen halve dagen. Julepysjen man fikk i julegave dagen før.

Det ble jul i år også. Og det var på en måte verd alt stresset. Alt det stresset jeg selv laget for meg selv. Alle forventningene jeg tror at alle har til meg. Som de egentlig ikke forventer allikevel. Det er ingen som forventer å få hjemmelagde julekort, ingen forventer at jeg skal bare mange slags kaker, ingen forventer flotte julegaver, ingen forventer at jeg skal være frisk og opplagt. Men jeg tror det. Hodet mitt tror det. Og det stresser meg opp. Jeg kunne jo gjordt det enklere. Jeg kunne kjøpt julekort istedenfor å lage de selv. Jeg kunne holdt meg til et par slag med kaker, jeg kunne kjøpt gavekort istedenfor å lete etter gaver i flere dager, fordi jeg ikke kommer på noe å gi til folk. Jeg kunne slappet mer av, og ha overskudd til resten av jula. Nå er alt overskuddet brukt opp. Altfor tidlig, for det er  mye igjen av jula.

Jeg var på julegudstjeneste i går, på SEM-huset, sammen med lillebror. Det var like koselig som det har vært alle andre år. Men det som var annerledes i år, er at dette er siste jul på Ekeberg. Og jeg kommer til å savne SEM. Treffe folk som jeg kjenner godt. Siste gang jeg hører prest H, tale om julefred, og diverse andre temaer. Jeg kommer til å savne det veldig! Prest H  er jo den eneste presten jeg klarer å høre på. Han er overhodet ikke kjedelig, som mange andre prester er. Jeg ser han jo igjen, men ikke på julaften. Litt trist.

Julaften fikk jeg feire hjemme hos foreldre, lillebror og hund. Det var koselig. Mamma lagde ribbe, og pinnekjøtt med fantastisk mye tilbehør. Kjøtt er jo ikke helt min greie. Men jeg klarte å spise litt, uten å få vondt i magen.Julematen er jo det mange gleder seg til. For meg virker det litt rart, å gå store deler av året og glede seg til ett måltid. Men vi er nå forskjellige. Heldigvis!

Fikk fine gaver i år også. Fornøyd. Det ble et nydelig armbånd og gode ord, julepysj, vakker jakke, Greys Anatomy 7, kokebok, den nye oversettelsen av bibelen, og penger. Vakre gaver. Tusen takk!

Dette var første jula da de voksne fikk flere gaver enn barna. Noe som bare er veldig koselig, men det føles litt rart. Rart med første-gang-ting. I år er opplever jeg min 4 jul på sykehus, og jul nr 7 på institusjon. Ikke spesielt gøy, men samtidig trygt, for jula er jo vanskelig. Nå venter P77, etter nyttår. Gruer meg veldig! Håper bare at jeg slipper å være der lenger enn planlagt. For det har jo skjedd… et par ganger.

Så nå venter juledager, og romjul på sykehuset. Med de har gjort det ganske koselig på avdelingen. Og vi gjør koselige ting. Det er ikke synd på meg sånn. Egentlig ikke i det hele tatt. Jeg har Ungbo, som jeg ser bittelitt frem til.  På tirsdag skal vi stå på skøyter, og det kan jo bli gøy. Også er jeg spent på hvilken romjulskinofilm vi skal se på onsdag. Jeg håper været holder seg bra på torsdag når vi skal opp på grefsenkollen, og på fredag kan det bare storme så mye det vil, for da skal vi bare være inne på ungbo. Jeg synes det er så bra, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får være med.

Jeg sier god jul, så lenge! Prøv å tenk positivt.  Selv om det til tider virker ganske umulig. Men det går an!

Juleklemmer til alle<3

Tiden..

Tiden sniker seg avgårde for tiden. Liten tid blir det til å skrive, da jeg ikke orker å printe ordene inn på pcn eller på papiret. Føler meg så sliten at jeg egentlig bare har lyst til å legge meg under dyna, og bli der til etter jul.

Jeg skulle skrevet i bloggen. Alt som har skjedd siden sist jeg skrev. Hvordan jeg havna på sykehuset, og har blitt der i over 2 måneder. Har til og med slått rekorden min i lengde akuttinnleggelse. Ikke en rekord jeg hadde lyst til å slå.

Livet er en tøff kamp. Det er tungt, spesielt når alt er svart. Skremmende svart. Jeg kjenner meg ikke igjen. At jeg ikke gleder meg til noe, ser ikke fram til noe, finner ikke glede i ting som jeg vanligvis gjør. Før når allting er svart så har det vært en ting, f.eks koret, som har vært et lite lys. Når er ikke koret et lys en gang. Dette har vart en altfor lang stund nå. Jeg har ikke bare en deppa dag, som lege K sa til meg her om dagen. Jeg har deppa uker. En måned nå har jeg ikke sett annet lys enn den lille strålen av solskinn som prøver å bryte igjennom en sprekk i de mørke gardinene på rommet. Jeg har ikke livslyst, og det virker som det ikke er noen som forstår.

Jeg er hjemme en tur i leiligheten. Ville prøve å være her litt alene. Det har gått greit hittil. Mest fordi jeg løper rundt som en gal dame med vaskekost. Jeg har fått opp noen juleduker, en stjerne og en lyskule. Jeg trodde egentlig at jeg hadde mere julepynt, men jeg finner det isåfall ikke. Advent er en fin tid i grunn. Koselig med juleverksted og baking. Det er fint både ute og inne med alle julelysene. Og spille julemusikk på pianoet.  Har også fått inn julemusikken på både Itunes og Spotify. Jula kommer så altfor fort, det gjør den i grunn hvert år. Kanskje litt klisjeaktig. Jeg er glad for at Ungbo har opplegg i romjula. Og jeg tror at jeg skal komme meg gjennom denne jula også. Helskinnet gjennom. Prøve å stenge ute juletanker og julemat. Og heller tenke på at det bare er noen dager til alt er over. Da virker det overkommelig. Jeg tenkte iallefall å starte med julekort og påskråss bok nå. Er på tide, og det blir godt å bli ferdig.

Litt skremmende å tenke på at jeg har vært så lenge på sykehuset at rommet faktisk begynner å bli litt koselig. Litt jul der og.

Siden sist har jeg egentlig bare levd i et vakum. Klarer ikke helt tenke klart. Jeg kan snakke med noen, samtidig som jeg er i en helt annen verden. En ikke så veldig god en. Jeg takler ikke å snakke med flere enn 3 andre i rommet. Jeg er redd absolutt hele tiden, uansett hvor jeg går og står. Jeg har heldigvis gode folk rundt meg. Og akkurat nå er jeg veldig glad jeg har ungbo. Spesielt kontakt T kanskje. Som har blitt en av de personene jeg stoler mest på i denne verdenen. Det er godt at en sånn person finnes. Samtidig så har jeg startet på et malekurs av alle ting. Jeg som er helt elendig til å male kunne vel trengt… Ja jeg vet faktisk ikke. Fint er det å få sjangsen til å bli bedre da. Og det er veldig godt å ha et trygt sted å komme til, med folk jeg har blitt veldig trygg på. Og det er en sjelden ting. Så da har jeg koret og ungbo. De tryggeste stedene i verden. Men jeg må si, at når det gjelder kunst, så tror jeg at jeg foretrekker skriving og musikk 🙂

Litt trøst av Arnold på slitsomme dager og netter

Jeg savner psykolog E. Faktisk veldig. Mest fordi hun kjenner meg godt, og jeg føler jeg kan stole på henne. Jeg bruker veldig lang tid på å lære å stole på folk, vite hvor jeg har dem. Derfor gruer jeg meg veldig til å bytte både behandler og behandlingssted. For jeg kjenner E, jeg kjenner stemmen, jeg kjenner måten hun reagerer på, måten hun hører ting, måten hun tar meg alvorlig. For hun bryr seg. Såpass har jeg skjønt. Derfor er det vanskelig når jeg nå er på et sykehus, der jeg ikke klarer å stole på de rundt meg. Fordi jeg er usikker. Jeg kjenner dem ikke. Men jeg gir det en sjangs, for jeg har vel ikke så mye annet valg om jeg skal komme meg videre. Jeg må klare å få ut noen ord. Men jeg skulle ønske jeg kunne bruke pennen litt mer.

Det er snart julekonsert med Adoramus. Jeg tror det blir bra, og jeg er spent på hvor mange som kommer. Jeg håper virkelig at jeg er i bedre form til da, og at jeg klarer å ha det litt fint. Hvis ikke så blir det tungt, og enda mer skuffende, da jeg føler jeg ikke klarer noen ting. At de få lysstrålende som prøver å trenge seg gjennom gardinene blir helt borte. Men jeg må vite, at de lysstrålende er der ute, de finnes jo, men hvordan fanger jeg dem?

Jeg må vel ut å lete. Prøve å hekte meg fast i noe. Musikken, koret, familie, Oskar, kjærste,  venner, ungbo…  Noe må det jo være. Den enkleste å forhålde meg til er vel Oskar. Han gir så mye av seg selv, og krever veldig lite. Vi kan gå tur, leke og kose oss. Det hjelper mer enn det meste. Verdens beste hund i mine øyne. Men hver synes best om sin hund…eller noe sånt.

Oskar <3<3

Natta er her snart. Det føles egentlig som den har vært her ganske lenge, men det er nok mest fordi det blir så tidlig mørkt. Sola var neste borte da jeg gikk fra sykehuset kl 15. Jeg synes mørketida er fin, med lys og snø. Nå mangler riktignok snøen, men lysene er der jo. Også er det litt deilig med kald luft. Sånn mellomting…ikke for kaldt og ikke for fuktig, ellers fyker ventolinbruken i været!

Så det var på en måte en litt oppdatering. Jeg strever som bare det med å holde meg i gang og i live.  Det er drithardt. Det er til tider så vondt og ensomt, at jeg helst vil hoppe av verden. Men det er skummelt det og.

Snart 24

Dagen i dag er det akkurat en måned til jeg er 24 år. Hele mitt liv hittil vart i 23 år og 11 måneder. Og du verden så mye jeg ha gjort på den tida. Jeg har klart å begynne å gå på to bein, jeg har lært å snakke, lært å synge, slutta med bleie. Jeg har begynt i barnehage, og på barneskolen, ungdomsskolen og videregående. Jeg har begynt å synge i kor, lært å spille piano, og omtrent bodd i turnhallen på Hasle. Jeg har fått meg gode venner, og en fantastisk kjæreste, og utrolig vakre mennesker rundt meg, som betyr så uendelig mye.

Livet mitt ellers og nå er et ganske stort kaos. Jeg har all verdens diagnoser og medisiner. Det var vel ikke planen at det skulle bli sånn? At jeg skal lide så grusomt mye? Jeg skulle jo flytte hjemmefra, ut i verden, studere og få meg jobb, kanskje reise litt.. Oppleve nye og spennende ting, slik som mange av mine venner. Men ting blir ikke som man har planlagt, det skjønner jeg. Og folk sier jo at livet ikke er en dans på roser. Jeg synes bare jeg har fått nok. Nok er nok liksom.

Så hva gjør man for å bli frisk? Hva skal man snakke som som gjør at man blir kvitt disse vanskelige tankene? Jeg skjønner det ikke.

Jeg har i alle fall ikke svaret. Kanskje det kommer etter hvert. At jeg skjønner mer hvordan ting funker oppi det rare hodet mitt. Nå er det bare kaos. Og det hjelper ikke at jeg prøver å sulte bort all smerte, at jeg bare forsvinner, slutter å tenke. jeg vet jo at det ikke går, til slutt.

Tro og tvil

Jeg er kristen. Er i alle fall det jeg vil kalle meg. Jeg tror på både Gud, Jesus, ooog Den Hellige Ånd. Så da er jeg vel nettopp det. Kristen.

Min historie som kristen er ikke så veldig lang. Er oppvokst i en ganske lite kristen familie. Der to av dem er ateister. Er i alle fall det de sier de er. Men hvorfor hoppet plutselig jeg ut av den familien, og ble kristen? Hvorfor akkurat meg? Er det en eller annen slags plan som Gud har? Hva vil han egentlig?

Jeg vil tro at Gud prøver å vise meg en vei. En vei ut av alt som er tungt og vanskelig. Kanskje han ”valgte” meg fordi jeg trenger han ”mest”. Vet ikke hvordan jeg skal si det. Kanskje han syntes det ble å ta litt hardt i…og ”omvende” hele familien. Om det hele tatt er mulig.

Jeg døpte meg, da jeg var 15 år gammel. Det var ganske spesielt, og jeg følte inni meg, at dette var riktig. Kristen ble jeg egentlig ikke før jeg ble 16-17 år. Jeg vet ikke hvordan jeg ble det. Fikk ikke noen plutselig åpenbaring. Jeg bare begynte å hvile mer i Guds hender. Og det føltes lettende. Også kom Jesus inni bilde. På et eller annet vis. Jeg begynte å gå i en menighet. Og ble leder for søndagsskolen. Men det viktigste var at jeg fikk kristne venner. Brødre og søstre.

Jeg føler meg egentlig ikke så veldig ”flink” kristen. Og noen ganger føler jeg meg ganske misslykka. Jeg er ikke flink til å be (høyt) Jeg klarer ikke gå til nattverd. Jeg strekker ikke armene i taket. Klarer ikke lange taler. Jeg er ikke flink til å lese bibelen. Ikke taler jeg i tunger. Og synes nesten det å tale i tunger er litt ekkelt. Jeg holder ikke alle budene. Og noen ganger er jeg så sint på Gud, at jeg glemmer at han egentlig er veldig glad i meg. Og jeg i han.

Det jeg er flink til er å synge. Synge lovsang, salmer, gospel. Jeg kan spille piano. Jeg liker å tenne lys. Jeg kan be inni meg. Jeg kan skrive dikt, og sanger. Jeg kan gå på gudstjenester. Jeg lytter.
Jeg må huske på det. Prøve å tenke på det jeg kan, istedenfor hva jeg ikke kan. Jeg tror ikke det finnes noen mennesker som er helt perfekte. Og ingen kristne heller.

Når jeg har mine dårlige perioder. Der jeg føler meg alene og forlatt i verden. Fordi min verden står litt stille, mens alle løper forbi og lever sine liv. Da blir jeg litt borte i mengden. Føler jeg. Jeg får mye mer tid til å tenke. Jeg får en pause fra det vanlige liv, selv om den pausen ikke akkurat er ønsket. Og det å være der, er ikke spesielt bra. Men noen ganger må det til.

Da er det godt å ha noen. En som alltid stiller opp uansett hvordan jeg føler meg, hvor jeg er i verden, hva jeg gjør, osv. Det synes jeg er en god trøst. Når jeg føler meg glemt og alene. Uansett hvor sint jeg er på Han, hvor sint jeg er på verden. Så er Han der. Når jeg ser Gud, ser jeg mormors øyne. Og mormor er den vakreste i verden! ❤

Tipp topp?

Det er lenge siden jeg har feika smil så mye som i dag. Jeg havnet visst midt oppi vaktskifte på psykoseposten. Og der traff jeg en gjeng med ansatte som var på vei hjem. Og jeg trer på meg et smil, og later som at alt er helt topp. Sannheten er at jeg sliter. Veldig! Men det var koselig å se igjen folk. Hvorfor jeg feiker smil? Er vel bare noe som går automatisk. Vil ikke vise folk at jeg har det vanskelig. Vil ikke vise svakhet.

På mandag traff jeg favorittekstravakten min. Det var så godt. Hun er bare helt fantastisk, og viser virkelig at hun bryr seg.

I dag har jeg både kateterisert, stelt sår, og tukla med sterile hansker. Har i grunn gått greit. Litt fordi jeg prater litt mer med de folka jeg studere med. Litt mer inkludert liksom.

Sliten

Nå har jeg klartå spise et ordentlig måltid med Erik. Og en skolebolle med primærkontakt. Ikke verst for å være meg.
Jeg har bestemt meg for å prøve å trene litt mer… Det pleier å hjelpe på maten. Prøver iallefall.
Jeg skal på skolen i morgen. Tror det skal gå greit. Gruer meg mest til skolen på onsdag egentlig. SF enhet er mye mer styr. Jaja…mye rot.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt. Men så orker jeg det ikke. Er så sliten….

Ny plan

I dag startet jeg på en ny kostliste. Etter å ha spist nesten ingenting i 2 uker, så virker dette som utrolig masse mat. Selv om jeg vet det bare er vanlige porsoner, og at jeg trenger maten. Jeg har vært «flink» i kveld, og spist mat. Håper bare at jeg kan være like «flink» fremover også. Jeg merker jo at jeg blir ganske langt nede, om jeg ikke får i meg mat. I går satt jeg å grein hele kvelden. Det var så vondt. Og spesielt vondt at jeg var alene.

I morgen starter ny uke med nye muligheter. Som starter med blodprøve og legetime i morgen. 🙂

Ny uke, nye muligheter.

Jeg vet ikke helt hvor helgen har blitt av. Det gjelder forresten hele uka. Føler jeg bare suser avgårde. Lander innom jorda av og til.

I går var jeg på salg og kjøpte en genser og en skjorte. Etter at jeg har gått ned i vekt har jeg måtte kaste mange klær som var for store. Litt deilig å kunne kjøpe litt nytt og.

I morgen er det samarbeidsmøte. Noe som jeg eeelsker. Not! Liker det virkelig ikke! Hater når de snakker om maten…Er så lei. Nesten hele hverdagen går jo ut på mat jo. Usj. Vil ikke!

Resten av uka er travel. Skole fra 9 – 15 hver dag. Også er det jo koret. Men det er mest positivt. Noe jeg kan glede meg til! Og det er greit å ha noe å gjøre. Bare finne en balansegang. Ikke for mye og ikke for lite. Blir jo fort dårlig, og jeg er redd for å bli ordentlig dårlig. Vil jo ikke inn på sykehus igjen. Liker meg ikke sååå godt der for å si det sånn. Men hjelp får man jo.

Jeg fant nettopp et brev som en venninne ga til meg på 18årsdagen. Også et fint dikt. Var så godt å lese. At jeg faktisk betyr noe for noen.

Når vi var i Hasle kirke forrige helg, når Erik skulle bli pressentert, la jeg merke til at noen av de eldre sa, god søndag til hverandre. Jeg hadde ikke hørt noen si det før jeg. Men det kan jo hende det er noe som har gått meg hus forbi.
Uansett! God søndag!