Ukontrollert kjærlighet

Da har man vært og tatt ukas blodprøve. Bare under 4 måneder igjen nå, hvis alt går bra. Teamet er tilbake på jobb i dag, noe som iallefall føles bra. Samtidig litt skummelt, uten at jeg helt vet hvorfor. Det betyr uansett at det ikke er lenge igjen av sommern. Det er iallefall noe som føles bra. Aldri før har jeg vært så lei av sommer. Det har satt seg fast i halsen. Tar tid før jeg klarer å hoste det opp igjen.

Jeg merker jeg er sliten av å ikke henge med i verden. Klarer ikke å henge med på ting som skjer på avdelingen en gang. Sommerprogrammet som vi så lett skulle gå løs på før sommern, har blitt viska bort. Jeg har klart å være med på en ting, og da måtte vi snu på halvveien. Men det som er mest vondt er å ikke henge med i verden der ute. Hverken livet til kjæresten, eller livet til venner. Jeg bare eksisterer her på avdelingen, og klarer ikke leve. Det gjør vondt. Håpet er jo at medisinene skal virke, men jeg ser bare prestasjonsangst, og redsel for at det ikke skal bli bedre. Alle har et større håp enn det jeg har selv. Lyset i enden av tunellen blir bare mindre, og jeg jobber som bare det for at det ikke skal slukne helt. Men hittil stjeler jeg energi fra noe som ikke finnes.

Et lyspunkt oppi det hele, er at det går litt lettere på nettene. Det vil si de nettene det er faste nattevakter på jobb. Vi har på en måte funnet en oppskrift som funker. Og det at jeg får sove litt bedre, gjør at jeg overlever hverdagen litt bedre også. Men jeg sliter en del med at jeg blir fort knytta til folk, kanskje spesielt nattevaktene. Meker bare hvor vondt det er når de skal på ferie, eller være borte en stund. Men samtidig hvor godt det er når de kommer tilbake. Det er den kjærligheten som er så vanskelig å ha kontroll på. For det er vanskelig å ha kontroll på hvem man blir glad i. Det gjelder også på sykehus. Jeg blir fort glad i folk, på godt og vondt. Det er vel noe av det som er det vanskeligste med å være innlagt. Ukontrollert kjærlighet.

Det er mandag i dag. Det betyr ikke bare begynnelsen på en dag man skal overleve, men en hel uke man skal overleve. En hel uke virker så mye mer overveldende enn en dag. Selv om jeg er skuffa hver gang våkner om morningen, så er det er en del av meg som skal klare også. Denne staheten som jeg har arva av mormor, som gjør at vi begge er overlevende. Selv om mormor har litt flere år å gå på enn meg selv. Noe som igjen minner meg på hvor mye jeg savner henne.

Im like a bird, I wanna fly away!

Ikke alene

Å få internett på rommet er en grei ting. Litt av hvert blir litt enklere og litt billigere  i det jeg slipper å betale for dobbel internett. Det har nå gått en halv sommer. Jeg har overlevd en halv sommer. Teamet mitt er snart tilbake på jobb, og vi har bare en og en halv uke igjen på feriekoloni i 2 etasje. En feriekoloni jeg håpet på kunne bli litt mere ferie, og litt mindre koloni. Jeg skulle ønske jeg klarte å delta. Delta i sommeren der ute, og forsåvidt her inne også. Istedet ser jeg bare frem til at sommern snart er over, og at folk kommer tilbake på jobb. At koret begynner igjen.

Nå er det sånne hull i hverdagen jeg ikke klarer å fylle. Fordi jeg ikke orker, klarer, eller makter. Medisinskifte tar også på. Både fysisk og psykisk. Fysisk, at jeg blit slapp og orker lite, og psykisk at jeg føler meg svikta. At jeg ikke har blitt hørt. Jeg kjenner på hvor lite folk har stått på min side det siste året. På AFP og på akutten. Hvem har kjempa min sak? Hvem har vært på min side? Hvofor kjempa ikke AFP mer for det de sto for for noen år siden? Nå som jeg har brukt 10 måneder på sykehus fordi jeg måtte fjerne en medisin det var så mye uenigheter om, også viser det seg at jeg må begynne på den medisinen igjen uansett. Hvem har egentlig hørt på min stemme oppi det hele?

Det er mange spørsmål. Og jeg får vel ingen svar, før jeg spør. Her på P77 hører de iallefall på hva jeg mener, hva jeg synes, og jeg merker de kjemper for meg. Jeg er ikke helt alene lenger. Sånn som jeg har vært på akutten. Jeg får endelig hjelp. Hjelp til å sette grenser, hjelp til å bli mer selvstendig, hjelp til å få riktig behandling. Jeg er omringet av så mange gode mennesker, at det er til å bli stum av. Det virker nesten litt magisk. Og nattevaktene her, er den fineste gjengen jeg vet om. Så på mange måter er jeg heldig. Og jeg lærer fort at hjertet har ubegrenset plass. Det er alltid plass til flere der inne.

KJÆRLIGHET ❤

 

 

 

Ordpresse

Da var det blitt en stund siden sist igjen ja. Hvorfor vet jeg ikke helt. Tror egentlig utmattelse er riktig og beskrivende ord.

Jeg er fortsatt på P77, og kommer vel til å være det en del fremover. Det positive med det er at jeg får god hjelp. Det negative er at jeg er sliten av sykehus. Lei! Og når de begynner å nevne at jeg skal trappe opp Leponex igjen, så føler jeg omtrent at jeg har mista nesten et år av livet mitt. Hadde jeg ikke tatt bort den Leponexen, hadde jeg mest sansynlig ikke vært innlagt. Det gjør vondt og tenke på. Samtidig som at jeg må tenke at livet er som det har blitt. Jeg får jo god hjelp, og jeg blir endelig hørt. På P77 lytter de til hva jeg tenker om ting, de gjør grundige undersøkelser, driver ikke med synsing, og går for den behandlingen som funker i praksis, ikke bare etter boka. Det er bare den følelsen av å bli hørt og tatt på alvor, som er utrolig lettende.

Jeg tenkte det var på tide med noen ord fra meg. Til de som venter på det. Men jeg må si at jeg ikke har så mange ord og komme med. Er for sliten, og har for lavt blodsukker. Bruker den siste energien på å klare å synge på konsert i morgen. Selv om det sikkert blir vondt å holde oppe mikrofonen. Jeg gleder meg til konserten, men gruer meg til 2 måneder uten kor. Og jeg gruer meg enda mer til at dirigent L slutter. Det gjør vondt!

Vi får håpe at det kommer noen fler ord ut av meg etter hvert…

Julia

Blod, svette og tårer…

29 timer bevegelsesterapi. 15 timer billedterapi. 206 fellesturer. 14 timer samtalegruppe, 16 timer på ergokjøkken, 3 dager med juleverksted. Individualsamtaler med lege, individualsamtaler med psykolog. 2 ansvarsgruppemøter. Minikonserter og allsang. Korøvelser, og konsert. Blod, svette og tårer. Støtte. musikk og vennskap.

Ingen tvil og at forrige høst var en av de tøffeste jeg har opplevd. Det har vært litt forskjell fra tidligere langtidsinnleggelser, fordi jeg da hadde vært syk så lenge, og det gikk bare nedover. Men denne gangen begynte ting å gå bra. Jeg hadde hatt en grei vår, jeg følte meg sterkere, skulle endelig ut i egen leilighet. Men så kommer en gigantisk nedtur. Helvete. Det har vært så vondt. Håpet forsvant, livet forsvant, og håpløsheten ble sterk. Men! Jeg er her enda. Jeg har ikke gitt helt opp. Jeg har hatt positive ting i høsten som var, med mye støtte utenifra. Det var kanskje ikke et lyspunkt akkurat i øyeblikkene. Korøvelsene. Ungbo. Mye angst hele veien, stemmer, paranoide tanker. Hadde jeg ikke hatt støtten utenifra hadde jeg aldri kommet meg til kor og Ungbo. To ting som har reddet livet mitt denne høsten. Uten støtte tar sykdommen helt over.

Nå har jeg endelig kommet meg ut fra akutten. Endelig har jeg kommet meg til en annen post. P77. Det å være på akuttavdeling i flere måneder, har vært tøft i det at alt er usikkert, alt er låst, pasienter som blir innskrevet og utskrevet, mens en selv bare sitter der, og vil så gjerne ut selv. Nå er jeg på en langtidspost. Her jobber man langsiktig både individuelt og i grupper. De andre jentene, og damene virker veldig hyggelige, det samme med de to guttene. Og de ansatte her, virker veldig greie. Så positivt inntrykk så langt. Det er en lettende følelse, at ting stemmer.

Det er en rar følelse. De siste 5 årene jeg har bodd i Oslo har jeg enten vært på AFP, eller på Post 5, på Ullevål. Jeg er en slags veteran. Kanskje spesielt på akutten. Jeg kjenner navnet på alle, til og med vaskehjelpen. Jeg veit hvor jeg har folk. Alle kjenner meg. Og jeg kjenner dem. Men så kommer jeg hit. Kan ikke telle hvor mange personer som har tatt meg i hånda de siste dagene, presentert seg, og spurt om det er jeg som heter Julia. Så ja, det føles rart. Det føles usikkert. Skummelt. Men jeg vet jo med meg selv, at jeg blir fort kjent med både sted og folk. Må bare gi det bittelitt tid. Det kan føles overveldene, men det å kjenne seg selv godt nok og vite at det går over, det hjelper.

Nå er det helg. Null søvn i natt, så jeg er ganske utslitt. Men jeg er på et trygt sted. Egentlig skulle jeg ønske at F2 startet denne helgen. Nå bor jeg jo et halvt minutt unna Fagerborg kirke, så da kan jeg iallefall komme meg til gudstjeneste, noe jeg har savna veldig i høst!

Da tenker jeg at jeg skal klunke litt på pianoet som står ved siden av meg. Det er grusomt surt, men jeg hører hvor det er surest, så da kan jeg spille på de tangentene som ikke skriker av smerte.