Kaninen i Kollen

Kaninen som skal hoppe i Kollen

Visste du at jeg er en liten kanin som bærer på en stor elefant?
Ikke?
Nei…det visste ikke jeg heller, før i dag. Jeg visste ikke at jeg står klar til å hoppe fra kollen heller.

Trappene opp hoppbakken er tunge – dit går det ingen skiheis.
Det er skummelt å hoppe

Men når man har hoppet en gang så er det enklere å hoppe flere ganger
Elefanten er ekstra stor og tung om natta.

Og jeg har bare såvidt begynt å hoppe i de små hoppbakkene.

Mange små kaniner kan bære elefanten
Men om natta ligger de fleste andre kaniner og sover
Da skal de få slippe å bære elefanter

Jeg har ikke hoppet fra kollen, men jeg vil kanskje gjøre det en dag
Først må jeg bære elefanten opp bakken sammen med alle kaninene
Det er bare når jeg kommer på toppen at jeg kan hoppe det lengste hoppet.

Å være helt hel

Kronisk uflakssyndrom! Det er meg:-/ Så da putta vi på litt omgangssyke oppå alt det andre. Deilige to døgn, ved å krabbe fra senga og bort til badet, og tilbake…en gang i kvarteret. Det har heldigvis begynt å gi seg litt nå. Men jeg ligger paddeflat! Halve meg er borte! Og kontrollen ble borte.

Kontrollfreak meg. Matregime som jeg har klart å skaffe meg i det siste, sprakk plutselig i helgen. For selv ikke jeg kan ta kontroll over omgangssyke. Før helgen prøvde jeg så godt jeg klarte å ikke putte noe i munnen. Men i helgen har jeg faktisk prøvd å putte noe inn i munnen. Nesten som kroppen tar litt kontroll tilbake, og sier at nå trenger jeg mat for å bli frisk. Så gi meg den fordømte maten! Omgangssyke er ikke akkurat fetekur heller, så jeg har ikke mye dårlig samvittighet.

Anoreksien har tatt en bitteliten pause. Jeg klarer ikke tenke ut, regne ut, og planlegge alle måltider for neste dag. Orker ikke. Har ikke en eneste krefte igjen. Ikke får jeg gått lange turer, men jeg ligger ikke og vrir meg for det, fordi kroppen reagerer automatisk på at dette faktisk ikke er en mulighet en gang. Jeg kan faktisk ikke gå tur. Fysisk! Så hodet roer seg litt ned, og faktisk prøver å lytte til det kroppen har å fortelle. Hodet prøver nok det ellers også, men uansett hvor mye kroppen roper og skriker, så vender hodet det døve øret til.

Jeg prøver å høre! Virkelig! Men jeg har et dårlig forhold til kroppen min, og det er vanskelig å høre på noen man verken liker, eller stoler på. Blir nesten et hatsforhold. Veit ikke helt åssen jeg skal klare å bedre det forholdet heller.. Har jo vært sånn siden jeg var bitteliten. Husker jo så godt da jeg gikk i barnehagen, og så meg i speilet. Hvor stygg jeg syntes jeg var. Lille jenta på 4 år, synes hun så stygg ut, hatet å se seg selv i speilet. Selvfølelsen og selvtilliten var på bånn.

De siste årene har selvtillit og selvfølelse skilt seg fra hverandre. Min selvtillit kan være ganske bra. Jeg vet jeg kan mye, får til mye, tør mye. Jeg kan holde taler forran mange folk uten noe problem. Jeg kan synge, spille piano. Stå på en scene og spille skuespill uten å nøle, full kontroll. Mens selvfølelsen er på bånn. Føler meg ekkel, dum, stygg.. Skyld, skam, håpløshet. At jeg ikke er verd noe. Lar alle andre komme først. Tenker mer på andre enn på meg selv. Tenker jeg fortjener mindre. Mamma har fortalt meg at hun var så oppgitt over meg da jeg var liten jente. For hver gang jeg sto i en kø så stilte jeg meg alltid bakerst. Var det snart min tur så gikk jeg ut av køen og stilte meg bakerst igjen. Fordi jeg fortjente mindre. Andre fortjente å komme først. Jeg følte at jeg var i veien.

Så jeg har lært at dårlig selvfølelse og dårlig selvtillit kan være to vidt forskjellige ting. Men sammen binder de en slags enhet. Håper det en dag blir sånn at selvfølelsen blir mindre på bånn. Da blir jeg kanskje mer hel. At det er noe bra med HELE meg.

Julia

Ærlighet varer lengst?

Skal man være ærlig? Si hvordan ting egentlig er, når hodet stritter imot og vil beholde ting for seg selv?

Jeg skrev i forrige innlegg (ikke den med hunden altså) at jeg må gjøre det jeg selv kan… spise.. Not happening!

Det blir som en slags rus, som holder meg oppe og går. Tenker på mat non stop, regner ut kalorier, går milelange turer, legger meg tidlig, våkner på natta i halv 3 tiden, magen skriker av sult. Men lille meg sier «hold ut til frokost» er jo bare 6 timer til. Så ligger man der og vrir seg, venter på at det faktisk er lov til å stå opp, for så å gå ut i stua og sette på tv`n. Det er den lille følelsen av kontroll jeg må ha for å overleve for tiden. Når jeg ikke har kontroll over noe annet. Ikke hva som skjer rundt meg, over hodet på meg, ikke kontroll over mitt eget hode.

Det er som jeg lever på en slags lykkefølelse. En rus. Veit ikke hvordan jeg skal beskrive eller forklare det. Det er så godt å kjenne på den fysiske smerten, å være sulten. Og det å være sulten mens man går 4 timer lange turer ute i kulda, gjerne i dyp snø. Det gjør vondt, jeg føler at jeg er tilstede. Jeg holder meg mer til stede på jorda. Faller faktisk mindre ut. Som en slags langvarig selvskading. Samtidig som det å være opphengt i mat og trening faktisk er en liten befrielse fra andre tanker og opplevelser som er mye mye verre. Men det burde ikke være nødvendig.

Jeg er redd, utslitt, kald… Prøver å late som at ting går bedre. Har jo vært på den linja før. Veit ikke hvor lurt det er egentlig. Ambivalensen vokser fram igjen. Si ifra eller ikke?

Jeg har gått i dag. Jeg spiste en halv middagsposjon og fikk helt panikk. Jeg følte meg nesten mett. Den følelsen er ikke lov. Den er helt grusom. Så jeg gikk. Satte meg et mål på 3 timer. Men så endte jeg opp med 4. Det er nærmere 10 minus ute + vind, og da jeg endelig kom inn hadde jeg nesten ikke følelse i verken fingre, nese, eller tær. Det hjalp med en dusj, men nå begynner kulda og spre seg ut i fingrene igjen.

Jeg isolerer meg. Etter kl 14 går jeg ut. Går og går. Sier jeg skal andre ting, men i virkeligheten bare går jeg. Så kommer jeg meg inn i 18.30 tiden. Går på rommet, sitter og venter til jeg kan ta phenerganen. Venter en liten stund til for å ta kveldsmedisinene. Deretter er det rett i seng. Jeg vil helst bare at dagen skal bli over så fort som mulig. Denne jævla dagen(unnskyld) Samtidig: Legger jeg meg tidlig er sjangsen for at jeg sprekker, mindre. Men jeg gruer meg til natta! Mareritt!

I morgen er det veiedag. Den store dagen som jeg helst unngår. Å veie meg selv er greit. Når jeg er alene. Men når det er noen som ser på… liker ikke! Vil ikke dele vekta med resten av verden, det er noe jeg skal ha for meg selv. Begynner med «tanking» igjen. Drikke en liter vann før jeg skal på vekta. 1 liter vann = 1 kilo.

Det blir en runddans, jeg ser den. Men jeg kommer meg ikke ut av dette. Følelsen av å ha kontroll, selv om kontrollen ikke er tilstede. Jeg burde jo kunne stoppe etter å ha gått i 3 timer, og stoppe der. Ikke gå en runde til og en runde til. Jeg har jo vært igjennom dette før, men nå farer det over alle ville veier. What to do? Hvorfor kan jeg ikke kaste den jævla anoreksien (unnskyld igjen) på dør. Hvorfor skal det være så vanskelig? Etter alle disse årene…

Ja! Jeg banner! Noe jeg heldigvis sjelden gjør. Jeg finner ikke noe annet ord som passer. For ja, sånn som ting er nå, sånn som jeg har det, det er helt jævlig!

Englesang

 

Englesang

Så vondt å se deg gråte
Så vondt å se deg trist
Det er så godt å leve
Det skulle du nok visst

Englene de synger vakkert
I ditt stille sinn
De spiller glade tanker
Som du må slippe inn

Den djevelen som lokker deg
Han stjeler og din ro
Han vinner over englene
Jeg hørte sist han lo

Så prøv å la den djevelen
Få mye mindre makt
La englene bli friere
Og synge i sin prakt

Jeg vet hva du fortjener
Jeg vet hva du vil si
For husk at du på denne jord
Med englesang er fri

 

Julia

Psykisk og fysisk omsorg

Da var man på plass igjen. Eller det vil si at jeg har vært på plass i snart to uker. På det stedet jeg overhodet ikke hadde lyst til å komme tilbake til med det første. Målet var et år, men så gikk det bare en uke. Kanskje jeg hadde satt meg et for høyt mål, det vet jeg ikke, men skuffelsen er vond. Jeg hadde ikke lyst til å ta noen steg tilbake. Jeg vil fremover.  Selv om man sier 2 skritt frem, og ett tilbake. Det er vondt å være tilbake. Skuffet over meg selv, og motløsheten om at jeg føler jeg ikke mestrer. Jeg vil være frisk.

Nedturer er vonde, spesielt når det vonde blir vondere. Nesten umenneskelig å bære. Det gjør så vondt at noen like gjerne kunne stukket en kniv i meg, og vri den rundt. I hjertet. Hjertet som er så slitent av ensomheten, reddselen, angsten. Hodet som stritter i mot. Ingen kontroll. Jeg forvinner, og hjernen klarer ikke henge med på lasset. Den er parkert i en annen verden. Kobler ut.

Alenefølelsen er kanskje verst for tiden. Ensomheten. Føler med adskilt fra verden. De fleste andre er der ute. Har det travelt. Jobber, går på skole, har barn og barnebarn. Det er vondt å være utenfor. Uten energi. Vil så gjerne klare det de i min omgangskrets klarer. Være aktiv, sosial, være frisk. Jeg hater sykdommen så innigranskauen mye! Men oppi all ensomheten, vet jeg jo at det er mange som tenker på meg. Mange er glad i meg, og kjemper sammen med meg. De gir ikke opp. De gir ikke meg opp. Det kjennes godt, men til tider også fjernt. For jeg er jo ikke der ute, fysisk. Og mange klarer ikke komme på besøk så ofte, fordi de har det travelt. Sånn er det jo. Det jeg har nå, er de folka som er rundt meg 24/7. Men avstanden der har blitt stor og nesten kald.

Det virker som det er en slags uskreven eller skreven regel på denne posten. At man ikke skal ha fysisk kontakt med pasientene. Jeg kan forstå at det er en regel, men jeg forstår ikke regelen. Det er liksom sånn, at om man sitter og gråter, er lei seg, eller er urolig. Så setter den ansatte seg 2 meter unna pasienten. Det føles kaldt. For meg, og  mange andre så er det det mest naturlige i verden, å trøste noen som gråter. Holde rundt, eller holde i hånda. Det burde nesten vært en selvfølge, spesielt på et sted der mennesker har det ekstra tøft. Får man en hånd, blir ensomheten mindre, og håpet blir større. Det skal ikke så mye til.

Argumentene i mot er at pasientene ikke skal bli for knytta til personalet, siden dette ikke er et sted folk er lenge. Et annet argument er at pasientene skal lære å klare seg selv. Komme seg ut av helvete på egenhånd. Dette kan sikkert gjelde for noen pasienter. Det er vel en grunn til at de har regelen. Men igjen…vanlig psykiatritabbe: Ta alle over en kam.

Jeg er en person som reagerer på fysisk kontakt. Jeg kan være rolig i mange timer etterpå. Men jeg blir ikke knytta til personalet. Det har aldri vært noe problem på andre poster. Jeg har fått kjenne på tryggheten, og faktisk kommet meg fortere ut av avdelinger. Og når jeg kommer meg hjem, og ut i verden, da er det folk der som kan «ta over» denne tryggingen. Jeg blir ikke avhengi, jeg får ikke mer problemer av å komme meg ut av angsten på egenhånd, men jeg føler meg mindre alene, får mere mot til å bli frisk. Jeg er ikke som alle andre, jeg er som mange andre. Alle er ikke like. Ingen reagerer likt. Jeg får god nok omsorg der ute når jeg er der ute, jeg er ikke avhengi av å komme meg til sykehus for å få omsorg. Men når jeg er på sykehus, da er det de ansatte som er her. De der ute er lengere unna. Jeg trenger hjelp til å føle meg mindre alene. Her og nå!

Kanskje jeg skriver for å få noen til å forstå. Jeg vet jeg taler for mange. Jeg har hørt og snakket med pasienter jeg kjenner, og ikke kjenner. Har skrevet mye til avisa, og har fått mye tilbakemeldinger derfra.  De aller fleste synes dette er en merkelig regel. Det er trist egentlig. For det er så lite som skal til. Det er ikke dyrt en gang. Koster null kroner.

Time will show. Nå er jeg nå her. Prøve å gjøre det beste ut av det? Gjøre det jeg selv kan. Spise, være i aktivitet, og la andre hjelpe meg med resten. Resten av det jeg ikke har kontroll over. Jeg har fantastiske venner der ute. Støtter meg i tykt og tynt. Håper for meg, når jeg har mistet alt håp. Ber for meg, når livet virker altfor mørkt. Trøster når jeg gråter. Følger meg fysisk fra sted til sted, følger meg psykisk i opp og nedoverbakker. Det er mye som er dønn urettferdig, og jeg er til tider ganske fortvila og sint på verden. Men jeg skal også være takknemlig. Jeg er velsignet. Jeg har et liv der ute som venter på meg. Jeg kan mye, interesserer meg for mye. Engasjerer meg i mye. Jeg har fått gaven til å hjelpe andre. Det er den viktigste og beste gaven jeg har. Takk!

 

 

 

 

 

Mannen som skulle stelle hjemme

Det var en gang en mann som skulle stelle hjemme
For kona hu var dratt, men ikke for at ungene var slemme
Så mannen satt med skitne kopper, kar og krus
Og det var da han kom på: Han hadde levd i sus og dus

Til hvert måltid hadde maten stått klar
Alt var vasket av kopper og kar
Klær som luktet nydelig rent
Ja til og med skoene var stablet pent

Det var den gangen mannen skulle stelle hjemme
Og da ungene begynte å bli slemme
Ja huset så ikke ut
Ikke en gang en ren klut

Da kona kom hjem fra Bahamas
Satt pjokken på taket i pyjamas
Og vesla hu løp etter Bamse
Og far skrek at alt skulle stanse

«Der kan du se» ropte kona til far
«Nå får vi se om du er no til kar»

Ja etter en dag eller to
Hadde huset falt til ro
Og far han levde i sus og dus
Ved å vaske kopper og krus

 

Julia

Blod, svette og tårer…

29 timer bevegelsesterapi. 15 timer billedterapi. 206 fellesturer. 14 timer samtalegruppe, 16 timer på ergokjøkken, 3 dager med juleverksted. Individualsamtaler med lege, individualsamtaler med psykolog. 2 ansvarsgruppemøter. Minikonserter og allsang. Korøvelser, og konsert. Blod, svette og tårer. Støtte. musikk og vennskap.

Ingen tvil og at forrige høst var en av de tøffeste jeg har opplevd. Det har vært litt forskjell fra tidligere langtidsinnleggelser, fordi jeg da hadde vært syk så lenge, og det gikk bare nedover. Men denne gangen begynte ting å gå bra. Jeg hadde hatt en grei vår, jeg følte meg sterkere, skulle endelig ut i egen leilighet. Men så kommer en gigantisk nedtur. Helvete. Det har vært så vondt. Håpet forsvant, livet forsvant, og håpløsheten ble sterk. Men! Jeg er her enda. Jeg har ikke gitt helt opp. Jeg har hatt positive ting i høsten som var, med mye støtte utenifra. Det var kanskje ikke et lyspunkt akkurat i øyeblikkene. Korøvelsene. Ungbo. Mye angst hele veien, stemmer, paranoide tanker. Hadde jeg ikke hatt støtten utenifra hadde jeg aldri kommet meg til kor og Ungbo. To ting som har reddet livet mitt denne høsten. Uten støtte tar sykdommen helt over.

Nå har jeg endelig kommet meg ut fra akutten. Endelig har jeg kommet meg til en annen post. P77. Det å være på akuttavdeling i flere måneder, har vært tøft i det at alt er usikkert, alt er låst, pasienter som blir innskrevet og utskrevet, mens en selv bare sitter der, og vil så gjerne ut selv. Nå er jeg på en langtidspost. Her jobber man langsiktig både individuelt og i grupper. De andre jentene, og damene virker veldig hyggelige, det samme med de to guttene. Og de ansatte her, virker veldig greie. Så positivt inntrykk så langt. Det er en lettende følelse, at ting stemmer.

Det er en rar følelse. De siste 5 årene jeg har bodd i Oslo har jeg enten vært på AFP, eller på Post 5, på Ullevål. Jeg er en slags veteran. Kanskje spesielt på akutten. Jeg kjenner navnet på alle, til og med vaskehjelpen. Jeg veit hvor jeg har folk. Alle kjenner meg. Og jeg kjenner dem. Men så kommer jeg hit. Kan ikke telle hvor mange personer som har tatt meg i hånda de siste dagene, presentert seg, og spurt om det er jeg som heter Julia. Så ja, det føles rart. Det føles usikkert. Skummelt. Men jeg vet jo med meg selv, at jeg blir fort kjent med både sted og folk. Må bare gi det bittelitt tid. Det kan føles overveldene, men det å kjenne seg selv godt nok og vite at det går over, det hjelper.

Nå er det helg. Null søvn i natt, så jeg er ganske utslitt. Men jeg er på et trygt sted. Egentlig skulle jeg ønske at F2 startet denne helgen. Nå bor jeg jo et halvt minutt unna Fagerborg kirke, så da kan jeg iallefall komme meg til gudstjeneste, noe jeg har savna veldig i høst!

Da tenker jeg at jeg skal klunke litt på pianoet som står ved siden av meg. Det er grusomt surt, men jeg hører hvor det er surest, så da kan jeg spille på de tangentene som ikke skriker av smerte.

Første dag jul!

1. Juledag. En dag som skal være fredelig. En dag man skal sove lenge, se barnefilm på tv, og sitte i pysjen halve dagen. Julepysjen man fikk i julegave dagen før.

Det ble jul i år også. Og det var på en måte verd alt stresset. Alt det stresset jeg selv laget for meg selv. Alle forventningene jeg tror at alle har til meg. Som de egentlig ikke forventer allikevel. Det er ingen som forventer å få hjemmelagde julekort, ingen forventer at jeg skal bare mange slags kaker, ingen forventer flotte julegaver, ingen forventer at jeg skal være frisk og opplagt. Men jeg tror det. Hodet mitt tror det. Og det stresser meg opp. Jeg kunne jo gjordt det enklere. Jeg kunne kjøpt julekort istedenfor å lage de selv. Jeg kunne holdt meg til et par slag med kaker, jeg kunne kjøpt gavekort istedenfor å lete etter gaver i flere dager, fordi jeg ikke kommer på noe å gi til folk. Jeg kunne slappet mer av, og ha overskudd til resten av jula. Nå er alt overskuddet brukt opp. Altfor tidlig, for det er  mye igjen av jula.

Jeg var på julegudstjeneste i går, på SEM-huset, sammen med lillebror. Det var like koselig som det har vært alle andre år. Men det som var annerledes i år, er at dette er siste jul på Ekeberg. Og jeg kommer til å savne SEM. Treffe folk som jeg kjenner godt. Siste gang jeg hører prest H, tale om julefred, og diverse andre temaer. Jeg kommer til å savne det veldig! Prest H  er jo den eneste presten jeg klarer å høre på. Han er overhodet ikke kjedelig, som mange andre prester er. Jeg ser han jo igjen, men ikke på julaften. Litt trist.

Julaften fikk jeg feire hjemme hos foreldre, lillebror og hund. Det var koselig. Mamma lagde ribbe, og pinnekjøtt med fantastisk mye tilbehør. Kjøtt er jo ikke helt min greie. Men jeg klarte å spise litt, uten å få vondt i magen.Julematen er jo det mange gleder seg til. For meg virker det litt rart, å gå store deler av året og glede seg til ett måltid. Men vi er nå forskjellige. Heldigvis!

Fikk fine gaver i år også. Fornøyd. Det ble et nydelig armbånd og gode ord, julepysj, vakker jakke, Greys Anatomy 7, kokebok, den nye oversettelsen av bibelen, og penger. Vakre gaver. Tusen takk!

Dette var første jula da de voksne fikk flere gaver enn barna. Noe som bare er veldig koselig, men det føles litt rart. Rart med første-gang-ting. I år er opplever jeg min 4 jul på sykehus, og jul nr 7 på institusjon. Ikke spesielt gøy, men samtidig trygt, for jula er jo vanskelig. Nå venter P77, etter nyttår. Gruer meg veldig! Håper bare at jeg slipper å være der lenger enn planlagt. For det har jo skjedd… et par ganger.

Så nå venter juledager, og romjul på sykehuset. Med de har gjort det ganske koselig på avdelingen. Og vi gjør koselige ting. Det er ikke synd på meg sånn. Egentlig ikke i det hele tatt. Jeg har Ungbo, som jeg ser bittelitt frem til.  På tirsdag skal vi stå på skøyter, og det kan jo bli gøy. Også er jeg spent på hvilken romjulskinofilm vi skal se på onsdag. Jeg håper været holder seg bra på torsdag når vi skal opp på grefsenkollen, og på fredag kan det bare storme så mye det vil, for da skal vi bare være inne på ungbo. Jeg synes det er så bra, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får være med.

Jeg sier god jul, så lenge! Prøv å tenk positivt.  Selv om det til tider virker ganske umulig. Men det går an!

Juleklemmer til alle<3

Kor, musikk og trygghet <3

08.12.11 ! Julekonsert. Adoramus. Helt fantastisk bra!

Jeg hadde snakket om dagen hele uka. Hvordan skulle jeg komme meg gjennom en dag, som skulle bli så lang og krevende? Det gjalt å planlegge. Gå gjennom dagen i hodet, noen ganger. Hvilke medisiner jeg skulle ha med, hva jeg skulle gjøre om det sa helt stopp. Hvordan jeg skulle fordele energien gjennom kvelden. Hvem jeg kunne si ifra til, om det ble for vanskelig. Pauser. Stopp. Rømningsveier.

Jeg var jo ganske sliten etter forvernsmøte på P77, og kom jo altfor tidlig til Iladalen kirke, så jeg satt utenfor en halv time før dirigent L kom med nøkkel. Frøs gjorde jeg ja. Valgte i starten å ha mest mulig fysisk å gjøre, så jeg fløy jo rundt å bærte inn det ene etter det andre av benker, lydanlegg, matter ++. Det hjalp veldig å ha noe å gjøre. Så starta lydprøver, som gikk greit, og vips var det tid for konserten. I mellom fikk jeg tatt et par time-outer på toalettet + et par Truxal. Jeg er veldig glad for at jeg lagde en plan.

Jeg levde. Det å synge. Publikum som var helt fantastisk. Det å endelig ha dirigent L forran oss igjen. Og at alt gikk så bra. Rørende. Plutselig eksisterte jeg ikke bare. Jeg levde i nået. En sjelden følelse i disse dager.

Det ble fult hus. Vi hadde nesten ikke plass til alle. Publikum altså. Av mine kom både mamma og pappa, Simon, og Erik. Alle var veldig fornøyde og imponert, og de sier vi bare vokser og vokser, musikalsk. Til og med pappa satt å hoppa i stolen…av gospelmusikk!!! Det har aldri skjedd så lenge jeg har levd. Erik satt og lukka øynene, og Simon satt og gråt. Han var så rørt, og har takka meg mye for konserten. Det vil si at han takker hele koret!

Det var gøy å stå der å synge. Og det var veldig fint å høre at konserten bare tok seg opp etter pausen. Det var godt å føle på energien fra publikum, og fra mine korvenner. Vennlige blikk.

Jeg er så glad i Adoramus. Glad i folka og glad i musikken. Hadde jeg vunnet 10 mill i lotto, hadde jeg gledelig gitt 2 mill til koret. De har redda livet mitt. Spesielt i høst. Det å vite at jeg er ønsket, at jeg er velkommen. Det å kjenne på tryggheten. At jeg blir så godt tatt vare på, både når jeg har bedre dager og når jeg har noen veldig dårlige. Har redda hele høsten, som har vært ganske grusom til tider. Jeg er ekstremt takknemlig!

Nå er det pause i nesten en måned. Heldigvis litt under. Vi starter tidlig i januar. Det er bra. Det blir tomt uten koret i hverdagen. Det er alltid tomt uten koret. Sommerferien er verst. Samtidig så blir det jo litt ekstra tid til all julestria. En ekstra dag til julehandling, julekortlaging, julebaking og å arrangere juleverksted. Jula kommer snikende på i en skremmende fart. Jeg ser veldig fram til at det nye året passerer, og at det er 11 måneder til neste stri og neste jul. Jula er ikke årets favoritt tid. Men i år har jeg Ungbo, og det er helt skjønt. Jeg skal nok overleve jula i år også.

Takk for en nydelig konsert, Adoramus! Og for en god opplevelse av musikk, og trygghet. Jeg er veldig glad i dere! ❤