Redd Magnusgate!

Jeg ble skrevet ut fra AFP, ut av sykehus. Jeg skulle endelig flytte ut i leilighet på en rehab post. Magnusgate bo og rehabiliteringssenter. Jeg prøvde å se det for meg, de gangene jeg hørte om Magnusgate mens jeg var på AFP. Om det var stort eller lite. Var det i et hus? Var det i en kontorbyggning, sånn som AFP? Jeg ante ikke.

Jeg kom på forvern. Sigrid og Hans. To personer som etterhvert ble veldig gode personer å prate med. Det var ikke som jeg hadde forestillt meg. Selve stedet. Men det var så normalt som mulig, og det var litt deilig. Det var ikke institusjonspreget. Det lå i en bygård på Tøyen/Grønland. Jeg synes det var fint, og jeg kunne endelig føle meg litt mer normal.

Så fikk jeg plass, og la bak meg halvannet år på sykehuset, AFP. Endelig ut i det fri. Noe jeg hadde sett frem til. Noe som jeg hadde satt meg som mål, og det i trygge omgivelser. Jeg vokste. Fremskritt som jeg ikke hadde hatt før. Jeg trivdes. Og jeg trivdes med tanken om at jeg ikke lenger var innlagt på sykehus. Normaliteten som var så viktig. Jeg ble kallt beboer, og ikke pasient.

Magnusgate. Et sted jeg aldri vil glemme. Et sted jeg vil savne. Et sted der jeg har fått så god hjelp. Jeg har fått vokse. I mitt eget tempo. Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker som har vært med å gi hverdagen en mening. Gode samtaler, fortrolighet, samarbeid, trygghet og mye varme. En varme som er så viktig, i en hverdag som fort blir kald.

Nå skal Magnusgate legges ned. Bli borte. Trist, og ganske forferdelig å tenke på. Det skal spares. Kutt i budsjett. Det er så urettferdig og lite forståelig. Vi sitter her i verdens rikeste land. Vi har 1000vis av milliarder i fond og i bok. Bittelitt av det. Ikke en tusendel en gang. Og steder som Magnusgate, og mange andre steder, som gjør en så god jobb med unge mennesker som sliter, ville få leve. De tar det vekk fra oss. Raner oss fra trygghet. Raner oss fra det å føle at man endelig er en del av samfunnet. At man får mulighet til å være frisk. Uten Magnusgate hadde ikke jeg kunnet bli skrevet ut fra AFP på det tidspunktet. Oppholdet hadde blitt så mye lenger. Jeg ville hatt pasientofferrollen hengende over hodet. Jeg ville mistet håp, og ikke se noen mening med noen ting. Så mange ganger som jeg har holdt på gi opp. Så mange ganger som jeg ikke har gidd opp, fordi jeg visste at jeg snart kunne få kommet meg ut av sykehuset, samtidig som jeg fortsatt fikk god hjelp og oppfølging.

Jeg er ikke den eneste. Jeg har flytta ut nå, etter å ha bodd i Magnusgate i 2 år. Nå har jeg tatt neste steg videre. Jeg er så glad for at jeg har fått sjangsen til å bli bedre, og fungere i et normalt liv. Det hadde kanskje gått en gang uansett. Om jeg ikke hadde hatt Magnusgate. Men det hadde tatt mye, mye lenger tid. En tid jeg kanskje ikke hadde. For når håpet blir enda lenger borte, da er det vanskeligere å gripe det.

Nå tenker jeg på de andre beboerne, som må flytte ut så altfor tidlig. Kanskje for tidlig, og risikerer å bli dårligere igjen. Jeg tenker på de som ikke får sjangsen til å komme til et sted som Magnusgate. Den sjangsen som faktisk kan redde liv, slik som det har reddet mitt liv.

Jeg skjønner det ikke, og jeg skulle ønske at noen politikere kunne forklare det. Hvorfor har vi ikke råd, når vi sitter på så mange penger? Penger som er like mye mine som dine. Hvorfor kan vi ikke bruke noen av de pengene vi har? Det er jo ikke så mye som skal til… Eller? Kanskje gi noen millioner færre penger til et U-land, og heller hjelpe flere av våre egene? For det er Norge sine penger, og vi er norske. Jeg hadde skjønnt det, om vi var fattige. Jeg hadde skjønnt at vi da måtte spare penger for å holde landet gående. Men det er jo ikke tilfelle her? Vi lever kanskje i overflod når det gjelder materielle ting. Men det er mange folk i Norge som sliter. Kanskje verre enn de fleste kan forestille seg. Ikke før man har vært der selv. Gi oss den hjelpen vi trenger! Fordi vi fortjener det!

 

 

 

 

 

Anoreksiens innbrudd i natten

I dag fortalte jeg noe som jeg holder mest mulig for meg selv. Trangen til å bli mer forstått ble for stor, og jeg måtte bare forklare. For hvordan skal de skjønne situasjonen, uten at jeg forteller?

Anoreksien. Meg. En anoreksi dag, og en bulimi dag. Trangen etter kontroll som blir så stor, og skuffelsen, motløsheten som kommer når jeg sprekker.  Når jeg er så sulten at jeg bare hiver innpå med mat. Mister kontrollen. Alt går i mat. Tenker på mat, drømmer om mat. Tvangstrening. Kan gå time etter time i store matbutikker for å sjekke kaloritabeller, og hva matvarene inneholder. Jeg kan lukte på mat, og kjenne meg mett. Jeg kan lukte på mat og kjenne at kontrollfriken ser dagens lys. Snu deg vekk og gå. Dette skal du ikke unne deg. Husk at du satt deg som mål å veie under 60 kilo etter forrige veiing.

Vekt når jeg står opp på morningen, vekt midt på dagen, og vekt på kvelden. Redselen for å ha gått opp noen hekto mellom veiingene er helt grusom og angstfyllt. Vekten skal gå ned, det er det eneste som funker. Mat, mat.

Unngår matsituasjoner. Sosiale aktiviteter. Velger å spise i smug. Ingen skal se hvilken misslykket anoretiker jeg er. Ingen skal se hva jeg putter i meg og hvor feit jeg er. Ingen skal se at jeg spiser, og tro at alt er bra. For jeg er jo redd for det og. Spiseforstyrrelsen er trygg. Og jeg er redd for at om den forsvinner, at jeg da ikke får hjelp. At da er alt greit. Fint. Uproblematisk. Bra.

14 år har gått siden anoreksien banket på døren, og fikk slippe inn. Jeg hilste den velkommen med et nikk. Den ble glad for å få komme inn i varmen. Jeg var 10 år, og visste ikke hva eller hvem som faktisk banket på døren. En fremmed.

Jeg slutta å spise. Regelrett. Endelig noe jeg kunne kontrollere, i en ellers vanskelig og kaotisk hverdag. Samtig ville jeg ha oppmerksomhet. Oppmerksomhet for at jeg hadde det vanskelig, og at jeg ville bli sett. Jeg ble tynn. Veldig tynn. Spiste aldri i spisetimen. Men ingen så. Ingen forstod. Så det ble et ensomt forhold. Bare meg og anoreksien. Den fikk vokse, uten at noen grep inn. Jeg var bare 10 år.

På ungdomsskolen var det noen som så, men da ville jeg ha minst mulig oppmerksomhet. Ville helst forsvinne inn i veggen. Jeg ville ha anoreksien for meg selv. Og anoreksien ville ha meg for seg selv. Uforstyrra. Den var slu. Den holdt på å ta livet av meg.

Det stod på meg. Videregående ble en lettelse, og jeg så håp. En liten bit av meg prøvde å forstå. Jeg var sliten, og tanken på å få hjelp virket mer lokkende. Ensomheten for stor. Jeg ble tatt på alvor. Meg. Ikke anoreksien. Det var første gang jeg følte meg adskillt fra det som jeg hadde vokst sammen med siden jeg var 10. Vi var blitt som siametiske tvillinger. Og jeg lærte for første gang at vi bare var søsken. Adskillt. Jeg fikk hjelp til å sparke anoreksien ut døra. Kaste den på dør. Men den kom stadig tilbake og brøt seg inn. Jeg var svak, og kunne ikke stoppe det. Jeg ble ranet gang på gang. Stjal den lille biten av meg som ville la det friske vinne.

14 år er gått. Diagnosen har vært bulimi de siste årene, samtidig har anoreksien og bulimien gått hånd i hånd. Jeg later som jeg spiser. Sier at jeg har spist når jeg overhodet ikke har rørt mat. Jeg kan alle triksene. Alle triksene jeg har blitt hjernevaska med. Kaloritabeller kan jeg i hodet. Kaloriregning er jeg mester i. En slags usunn utdannelse. Men jeg har fått erfaring, og vet innerst inne, at ting ikke blir bedre av å sulte seg. Jeg forsvinner ikke. Ting blir ikke bedre. Jeg blir ikke lykkeligere. Jeg vet dette. Jeg har skjønnt det. Men jeg klarer ikke samle opp energi, eller mot til å kaste spiseforstyrrelsen på dør. Det krever mot jeg ikke har. Det krever mer hjelp. Jeg klarer det ikke alene.

Det virker sånn, at så lenge man er normalvektig, er det ikke så alvorlig. Så lenge ikke vekten raser ned. Det er mange som føler det slik. At man må sulte seg, og bli supertynn, for å bli sett, og få hjelp. Det er sånn, og jeg føler det selv. Selv om man har de samme tankene, samme væremåte, det samme tvangsmønsteret. Handicapped.  Oppslukt av snill pike syndromet. Vanskelig å rope på hjelp, og få noen til å forstå

Så ja.. jeg kan se jeg har kommet lenger. Jeg har blitt voksen. Men samtidig er 10-åringen ganske tydelig til tider. Det lille barnet som desperat trengte hjelp, av noen voksne som så, men som istedet ble helt fraværende. Den angsten sitter igjen. Det å være alene, ensom, føle at man ikke strekker til. Ikke får til noe. Planer som går i vasken. Håpløsheten. Kontrollen.

Jeg fortalte i dag. Og var glad for at jeg gjorde det. For når jeg forteller, blir jeg bedre forstått, og får lettere mer hjelp, enn om jeg tier helt stille. Må prøve å holde det litt motet jeg har, oppe. Jeg må tørre å si ifra. Bli mere engasjert i det friske. For jeg er sint, og lei, på denne demonen som ødelegger hverdagen. Demonen som det alltid blir snakket om, men som ikke blir gjort noe med. Den er der. Vokser. Som en fredslilje. Får den ikke vann, og næring, synker den sammen. Vistner. Får den mer vann og næring, stiger den rett opp igjen som om ingenting har hent. Stopp med å gi vann til anoreksien. Ikke la den blomstre! Ellers er jeg redd jeg tar følge med anoreksien ut døra.

 

Jeg fikk forresten et nydelig hjemmelaget bilde av Erik til bursdagen.

Tiden..

Tiden sniker seg avgårde for tiden. Liten tid blir det til å skrive, da jeg ikke orker å printe ordene inn på pcn eller på papiret. Føler meg så sliten at jeg egentlig bare har lyst til å legge meg under dyna, og bli der til etter jul.

Jeg skulle skrevet i bloggen. Alt som har skjedd siden sist jeg skrev. Hvordan jeg havna på sykehuset, og har blitt der i over 2 måneder. Har til og med slått rekorden min i lengde akuttinnleggelse. Ikke en rekord jeg hadde lyst til å slå.

Livet er en tøff kamp. Det er tungt, spesielt når alt er svart. Skremmende svart. Jeg kjenner meg ikke igjen. At jeg ikke gleder meg til noe, ser ikke fram til noe, finner ikke glede i ting som jeg vanligvis gjør. Før når allting er svart så har det vært en ting, f.eks koret, som har vært et lite lys. Når er ikke koret et lys en gang. Dette har vart en altfor lang stund nå. Jeg har ikke bare en deppa dag, som lege K sa til meg her om dagen. Jeg har deppa uker. En måned nå har jeg ikke sett annet lys enn den lille strålen av solskinn som prøver å bryte igjennom en sprekk i de mørke gardinene på rommet. Jeg har ikke livslyst, og det virker som det ikke er noen som forstår.

Jeg er hjemme en tur i leiligheten. Ville prøve å være her litt alene. Det har gått greit hittil. Mest fordi jeg løper rundt som en gal dame med vaskekost. Jeg har fått opp noen juleduker, en stjerne og en lyskule. Jeg trodde egentlig at jeg hadde mere julepynt, men jeg finner det isåfall ikke. Advent er en fin tid i grunn. Koselig med juleverksted og baking. Det er fint både ute og inne med alle julelysene. Og spille julemusikk på pianoet.  Har også fått inn julemusikken på både Itunes og Spotify. Jula kommer så altfor fort, det gjør den i grunn hvert år. Kanskje litt klisjeaktig. Jeg er glad for at Ungbo har opplegg i romjula. Og jeg tror at jeg skal komme meg gjennom denne jula også. Helskinnet gjennom. Prøve å stenge ute juletanker og julemat. Og heller tenke på at det bare er noen dager til alt er over. Da virker det overkommelig. Jeg tenkte iallefall å starte med julekort og påskråss bok nå. Er på tide, og det blir godt å bli ferdig.

Litt skremmende å tenke på at jeg har vært så lenge på sykehuset at rommet faktisk begynner å bli litt koselig. Litt jul der og.

Siden sist har jeg egentlig bare levd i et vakum. Klarer ikke helt tenke klart. Jeg kan snakke med noen, samtidig som jeg er i en helt annen verden. En ikke så veldig god en. Jeg takler ikke å snakke med flere enn 3 andre i rommet. Jeg er redd absolutt hele tiden, uansett hvor jeg går og står. Jeg har heldigvis gode folk rundt meg. Og akkurat nå er jeg veldig glad jeg har ungbo. Spesielt kontakt T kanskje. Som har blitt en av de personene jeg stoler mest på i denne verdenen. Det er godt at en sånn person finnes. Samtidig så har jeg startet på et malekurs av alle ting. Jeg som er helt elendig til å male kunne vel trengt… Ja jeg vet faktisk ikke. Fint er det å få sjangsen til å bli bedre da. Og det er veldig godt å ha et trygt sted å komme til, med folk jeg har blitt veldig trygg på. Og det er en sjelden ting. Så da har jeg koret og ungbo. De tryggeste stedene i verden. Men jeg må si, at når det gjelder kunst, så tror jeg at jeg foretrekker skriving og musikk 🙂

Litt trøst av Arnold på slitsomme dager og netter

Jeg savner psykolog E. Faktisk veldig. Mest fordi hun kjenner meg godt, og jeg føler jeg kan stole på henne. Jeg bruker veldig lang tid på å lære å stole på folk, vite hvor jeg har dem. Derfor gruer jeg meg veldig til å bytte både behandler og behandlingssted. For jeg kjenner E, jeg kjenner stemmen, jeg kjenner måten hun reagerer på, måten hun hører ting, måten hun tar meg alvorlig. For hun bryr seg. Såpass har jeg skjønt. Derfor er det vanskelig når jeg nå er på et sykehus, der jeg ikke klarer å stole på de rundt meg. Fordi jeg er usikker. Jeg kjenner dem ikke. Men jeg gir det en sjangs, for jeg har vel ikke så mye annet valg om jeg skal komme meg videre. Jeg må klare å få ut noen ord. Men jeg skulle ønske jeg kunne bruke pennen litt mer.

Det er snart julekonsert med Adoramus. Jeg tror det blir bra, og jeg er spent på hvor mange som kommer. Jeg håper virkelig at jeg er i bedre form til da, og at jeg klarer å ha det litt fint. Hvis ikke så blir det tungt, og enda mer skuffende, da jeg føler jeg ikke klarer noen ting. At de få lysstrålende som prøver å trenge seg gjennom gardinene blir helt borte. Men jeg må vite, at de lysstrålende er der ute, de finnes jo, men hvordan fanger jeg dem?

Jeg må vel ut å lete. Prøve å hekte meg fast i noe. Musikken, koret, familie, Oskar, kjærste,  venner, ungbo…  Noe må det jo være. Den enkleste å forhålde meg til er vel Oskar. Han gir så mye av seg selv, og krever veldig lite. Vi kan gå tur, leke og kose oss. Det hjelper mer enn det meste. Verdens beste hund i mine øyne. Men hver synes best om sin hund…eller noe sånt.

Oskar <3<3

Natta er her snart. Det føles egentlig som den har vært her ganske lenge, men det er nok mest fordi det blir så tidlig mørkt. Sola var neste borte da jeg gikk fra sykehuset kl 15. Jeg synes mørketida er fin, med lys og snø. Nå mangler riktignok snøen, men lysene er der jo. Også er det litt deilig med kald luft. Sånn mellomting…ikke for kaldt og ikke for fuktig, ellers fyker ventolinbruken i været!

Så det var på en måte en litt oppdatering. Jeg strever som bare det med å holde meg i gang og i live.  Det er drithardt. Det er til tider så vondt og ensomt, at jeg helst vil hoppe av verden. Men det er skummelt det og.

Ordvett

Ukesslutt eller hva man kaller det. Det er blitt fredag. Legger bak meg en ganske så vanskelig uke. Alle uker i det siste har vært vanskelige, men denne kanksje litt ekstra.

På tirsdag var det noen som døde på avdelingen. AFP. Eller..personen døde ikke bare. Han ble drept. Det er et grusomt ord det.. Drept. Jeg kan ikke si så mye om det. Jeg føler meg bare usikker, og litt småredd. Jeg har alltid vært litt redd for noen pasienter oppgjennom tidene på ulike psykiatriske avdelinger. Nå blir liksom denne redselen virkelig. Usikkerheten virkelig.

Det har jo stått om dette i media. Pasient drept på psykiatrisk avdeling. Noe jeg reagerte en del på var at det sto at han som drepte, ble sendt til en lukket avdeling. En del av journalistene brukte det ordet.. lukket! Jeg har vært mye på lukkede avdelinger. Og hadde jeg lest at han skulle på lukket avdeling, hadde jeg vært redd for at en sånn person skulle komme inn til den avdelingen jeg var på.

Et sted ble sikkerhetsavdeling nevnt. Det var et litt mer beskrivende ord. Sikkerhetsavdeling! Mye bedre enn lukket avdeling. For det finnes mange lukkede avdelinger.

Og desverre… Det er ikke så vanskelig å få meg seg skarpe ting inn på en avdeling. Spesielt ikke på en åpen avdeling. Sånn som AFP er. Det er i teorien en åpen avdeling. Selv om mediene forteller noe annet. Jeg som selvskader har tatt med meg diverse skarpe ting inn… Aldri kniver. Men barberblad har hendt. Det skremmer meg egentlig. Egentlig veldig.

Men, media! Litt ordvett hadde vært greit!

Mye fint har skjedd denne uka. Og det er jeg så glad for. Har truffet kontakt T et par ganger. Erik har kommet hjem fra Stavanger. Også har jeg hatt koselig pippibesøk av en god venninne. Heldigvis har psykolog E hatt litt ekstra tid denne uka. Så jeg fikk en ekstra samtale. Det var veldig godt!

Så nå venter helg. Ser mest fram til øvelsesdag med kjære Adoramus folk. Er alltid bra med kor. Og spesielt siden vi er en så god gjeng. Trives så godt. Heldig jeg.

Må vel si god helg jeg da. Opp og ut i livet. Og kanskje litt avslapping. Forhåpentligvis! Sove lenge.. natt til søndag iallefall.

God helg!

Arnold i sykesenga..

Du ser godt ut!

Sitter og ser på Idol. Slutten av Idol for denne kvelden. Folk som går videre, og ikke videre. Tårer og jubel. Nå venter Senkveld med Thomas og Harald. Sesongstart. På tide! Sesongen er i gang! Semesteret er i gang. Letta!

Uka har vært tung. Formen er på bånn, rett og slett. Lei, lei. Uka var egentlig full.. men så ble den tom, nesten over natta egentlig.  Så er folk syke, og psykolog E er borte. Heldigvis har kontakt T vært stabil og god å ha. Hun har redda uka.

Jeg merker det er tungt å ta initiativ. Og når jeg ikke tar initiativ så er det ikke så mye som skjer. Rett og slett fordi det er alltid jeg som tar initiativ til ting, spesielt når det gjelder venner. Det er til tider ganske slitsomt. Noen ganger trenger jeg at noen andre foreslår ting. Om jeg har lyst til å finne på noe…  Det trenger jeg nå!

Samtidig er jeg sliten. Orker lite. Kaos uten kontroll. I hodet! Jeg venter halveis på at overlegen skal ringe. Han skulle ringe på mandag. Men fortsatt ikke et pip. Jeg vet det jo… Leger, og spesielt overleger, glemmer fort bagatellting som å ringe pasienter. Det er iallefall min erfaring. Og jeg har lang erfaring for å si det mildt.

Samtidig hopper jeg rundt på krykker. Og de daglige gåturene forsvinner. Helvete! Kanskje virker som en bagatel for noen. Men jeg stopper å spise rett og slett. Jeg får panikk. Når jeg kan gå, kan jeg spise, fordi jeg forbrenner bort kaloriene ganske fort. Men når jeg sitter stille nesten hele dagen… Jeg klarer det rett og slett ikke. Føler jeg mister kontroll. Føler jeg må ta igjen kontrollen ved å lage et slags sykt system med disiplin som ikke er helt sundt.

Stemmer. Lyder i hodet hele tiden. Sliten!

Jeg skrev dagsorden for neste ansvarsgruppemøte i dag. Første gang jeg gjør det selv. Med hjelp da selvsagt. Men allikevel. Framskritt…tror jeg? Jeg har klart å sende mail til lærern og samtidig også registrert meg som student. Effektiv dag i grunn. Jeg liker effektive dager. Da føler jeg at jeg har brukt dagen til noe fornuftig.

Jeg begynner å hate å høre ordene:  «Du ser godt ut» Jeg vet det er ment i beste mening. Min spiseforstyrrelse sier, at om jeg ser godt ut, ser jeg feit ut. Sånn har vi drivt å krangla i mange år. Anoreksien og meg. Verden, anoreksien og meg. For jeg vet jo at folk mener det godt. Egentlig.

Jeg fikk de ordene denne uka. Da jeg humpet meg avgårde. Følte meg helt forferdelig rett og slett. Samtidig får jeg ordene mot meg; » Du ser så godt ut!» Hun skulle bare visst hvor fæl jeg så ut inni meg.  Hadde jeg vrengt meg selv. Så hadde jeg sett helt forferdelig ut utenfra. Rett og slett helt grusom og stygg. Ingen hadde sagt at jeg så godt ut.

«Du ser godt ut» Da kunne man heller sagt: «Du ser godt ut.. Men har du det egentlig godt?» Eller «Du ser godt ut. Men jeg vet du har det vanskelig» Da føler man seg litt mer forstått. Og man føler seg litt bedre. Ikke overkjørt. Og ikke feit.

Nå ble det reklamepause. Jeg tror jeg skal pusse tenner. Jeg har forresten fått ny vekkeklokke av mamma. Eller..en vekkeku, som rauter og spiller spilledåsemusikk.

Rise and shine!

Kanskje ikke helt ennå da…får jeg håpe!

Ingen død på Oslo S. i dag

Byen. Den er i søndagsmodus i dag. Stille. Jeg ser bare et tog som står parkert på Oslo S. Og ingen som kjører verken fra eller til. Et eller annet sted nedi den byen bor du, og mange, mange andre mennesker som jeg ikke kjenner. Jeg aner ikke hva de tenker på, eller hva de gjør. Alle har sine gleder, og sine sorger. Når jeg kommer meg ned fra berget, og ned på gaten, så kan jeg se disse menneskene som stresser av gårde. Stress, ja. Ingen har tid til å hilse, ingen har tid til å smile, ingen har tid til å se opp en gang. Mange ganger er det enklere å smile når man møter et annet smil, men når man bare ser ned i bakken, eller stirrer rett frem, så er det jo ganske vanskelig å finne smilet. Da finner man bare grå asfalt og grå brustein. Noen ganger får jeg bare lyst til å rope «STOPP», slik at verden da sto stille en liten stund, og at alle kunne se seg rundt, se på hverandre, se på seg selv. Og ta seg tid til å smile.

Akkurat nå holder solen på å gå ned. Byen puster enda, og jeg kan se to tog som kjører forbi hverandre på Oslo S. Det ene skal ut og det andre skal inn. Ingen død på Oslo S. i dag. Det er for fint vær til det. På 17. mai, kan jeg stå her på terrassen min og vinke til kongen, og det hender at han vinker tilbake til meg. Men det er bare på en sånn fin dag som 17. mai. På andre dager er det helt umulig. Tenk om kongen hadde kommet ut og vinket til meg hver dag. Tenk om han hadde satt av to av sine 1440 minutter til det.

Jeg liker kikkerten min ganske godt. Med den kan jeg se helt bort til holmenkollbakken. Det er ingen som hopper i kollen i dag. Kanskje ikke så rart når det ikke en gang er snø på bakken. Men det ville være fint om noen hoppet i kollen allikevel. Hva med å hoppe med rulleski? Hadde vært morsomt å prøve.

Jeg lurer på hvilket land solen besøker om to minutter. Er det soloppgang i Kina da? Blir det søndag eller mandag i Kina når sola står opp? Jeg leste nettopp at Kinesiske barn er flinkest på skolen i verden, men at de selv synes at de jobber dårligst. På samme side sto det at norske barn er dårligst på skolen i verden, men at de selv synes at de jobber best. Jeg håper at de i Kina leser den undersøkelsen. Har kinesere fri på søndager?

Radisson er like høyt som postgirobygget. Det ser i alle fall sånn ut. Eller burde jeg kanskje si det i omvendt rekkefølge siden Radisson er eldst. Da er Portgirobygget like høyt som Radisson. Men jeg er enda høyere enn både Postgirobygget og Radisson. Nå kom flytoget inn på Oslo S.

Herfra kan jeg se Slottsparken, Frognerparken, Tøyenparken, Middelalderparken, og en rekke andre parker som jeg ikke vet navnet på. I Oslo har vi mange parker. Folk går tur med hundene sine i parker, folk jogger i parker, går i parker, og leker i parker. Jeg liker parker med lekeplass og store trær. Store, trygge trær som det er lett å gjemme seg i. Ingrid har fått et eget tre på Majorstua.

Jeg tror kongen har gått og lagt seg nå, hvis han ikke er på statsbesøk i Kina. Da skal han vel kanskje stå opp. Mamma var i Kina en gang, men det eneste hun har fortalt er at kinabarna synes at hun så rar ut. Jeg synes ikke at mamma ser så rar ut, bortsett fra når hun ikke har krøllet håret.

Jeg er altfor høy. Men i går leste jeg at Anne Grethe Prøys er 189, så da ble jeg ikke så høy lenger allikevel. Jeg er egentlig ikke så høy, det er bare alle andre som sier det. De er lave.

Nå er det mørkt, og jeg kan se biltrafikken mye tydeligere. Det lyser gult på venstre side, og rødt på høyre side. Lysene kjører ganske sakte, men det går nok fortere der nede. Jeg kaster lengre i nedoverbakke enn jeg gjør i oppoverbakke. Så når jeg skal føle at jeg er litt flinkere enn jeg egentlig er, så går jeg bare til en nedoverbakke, og kaster. Da kaster jeg langt.

Det brenner på Ullevål..

En liten regnværsstund

Hvis bare…tenkte han, da han så ut av vinduet sitt. Hvis jeg bare hadde vært hos Brumm eller i Kristoffer Robins hus, eller hos Sprett da det begynte å regne. Da ville jeg hatt noen å være sammen med hele denne tiden i stedet for å sitte her ganske alene og ikke kunne gjøre annet enn å lure på når det kommer til å holde opp.

Og han tenkte at hvis han hadde vært hjemme hos Brumm, da ville han sagt «har du noen gang sett maken til regnvær, Brumm?» Og Brumm ville svart » ja er det ikke forferdelig, Nøff?» Og Nøff ville sagt «jeg lurer på hvordan det er borte hos Kristoffer Robin.» Og da ville Brumm sagt » stakkars gamle Sprett har sikkert en skikkelig oversvømmelse allerede» –  Det kunne ha vært trivelig å snakke sammen på den måten. For sånn var det jo:  Det var ikke noen vits i å ha noe så spennende som en flom, når man ikke hadde noen å dele den med.

War Alone

WAR ALONE

They captured me alone
Wrong religion, different tone
They did not care
They broke my bone
They took away my home

My father yelled with different words
The music captured from above
Four young men with bitter swords
Their eyes were blind for love

In the darkness I was waiting
To hear the sound of joy
I tried to dig it in my heart
I had to burn my toy

The sound of music in my ear
Got lower every night and day
My leg I could not move nor bear
The light of Teddy faint away
What are those voices I can hear
I can not feel the words they say

A solider, my father said
Is feared with words of other men
«If you are one, and they are ten
They`ll slaughter you my friend»

The fear of hate and love alone
Lives in their word and tone
As hard as stone
My broken bone
The sun shines in my home

Julia

Som vi stiger frem

I går var det minnekonsert. Nasjonal sørgedag. Kongen talte. Statsministern talte. Jeg gråt. Jeg gråt, fordi det plutselig gikk opp for meg hva som har skjedd. Ikke før? Kan man kanskje si. Men jo.. ikke før.

Jeg satt i bilen på vei til Molde da det smalt. Vi fikk høre fra moren til Erik, om bomben som gikk av. Jeg tenkte at.. nå vil jeg komme meg til en tv. Hva har skjedd?  Da jeg kom fram var det klart hva som hadde skjedd. Vi så på nyheter. Krigss scener. Skyting. Skyting… Hvor? På Utøya. Unger. Ungdom. Urettferdighet.

Dagen etter. Kommer ned til mamma på kjøkkenet. 80 drept, sier hun. Forferdelig, helt grusomt tenkte jeg. Men det ble med det. Med forferdelig. Mer klarte jeg ikke ta inn over meg. Jeg følte ingenting. Jeg gråt ikke, jeg sørget ikke. Jeg bare var. Jeg så mye på tv. Ekstrasending. Nrk1 ble nyhetskanal over natta. Jeg måtte stoppe. Det ble for mye.

Jeg følte meg egentlig ganske forferdelig. Hva er i veien med meg? Er det egoistisk å ha nok med min egen kamp? Det er jo så mye. Mye angst, og vonde tanker. Det er vanskelig å ha noe rom for noe annet, for det blir så mye. Det er så mye rot og usikkerhet.

Jeg tenner lys. Jeg ber en bønn. Men i går, da jeg hørte kongens tale, statsministerns tale, høre de omkommende bli lest opp. Alle helsearbeiderne som satt i si uniform i salen. Alle de sivile heltene i sine uniformer. Helter ja! Som jeg skrev i et innlegg tidligere: «Ja, jeg elsker dette landet» er jeg mer enn noen gang stolt av landet mitt. Stolt over å være norsk.

Vi tar vare på hverandre. Vi sørger med de pårørende, og de uskyldige ofrene. Blomstertog.

Jeg har trengt tid. Nøyaktig en hel måned.  Nå kan jeg gråte, og nå kan jeg være sint. Det er først nå at jeg klarer det. Jeg synger Til Ungdommen, som jeg synes er en vakker sang. Og den passer så utrolig godt. Fordi vi er krigerne, vi kjemper for oss selv, vi kjemper for landet vårt, for demokratiet. Vi er de fremtidige politikerne, som skal kjempe for, og diskutere viktige saker. Bekjempe terror.

-Vi vil ta vare på, skjønnheten, varmen.  Som om vi bar et barn, varsomt på armen ❤

Heia Norge! Jeg heier på dere! Bekjemp terror. Dere er de store, i mitt lille land.

 

 

Destinasjon Molde

Nå er det igjen, en god evighet siden jeg sist la ut noe her. Tiden har på en eller annen måte flydd av gårde. Og plutselig satt jeg i en ny leilighet uten internett. Joy.

Jeg trives godt i leiligheten min nå. Og alle som jobber der er helt fantastiske. De andre ungdommene også! Jeg er så heldig som er omringet av så mange utrolig flotte mennesker. J

Jeg merker det at motivasjonen for en ny planlagt innleggelse minker kraftig. Den var bedre for en uke siden. Nå vil jeg virkelig ikke. Jeg vil være i leiligheten min, og få oppfølging der. Jeg vil følge opp ettervernet fra Magnusgate, og jeg vil ha besøk av kontakt T ! Som jeg savner veldig! Jeg vil så gjerne kjenne litt mer på livet. Og ikke bare eksistere på en avdeling med lukkede dører og vinduer.

Vel, nå er jeg iallefall på et sted med frisk luft. Destinasjonen er Molde ute på landet. I dag har jeg vært så mye i sola og ved sjøen, at jeg er stuptrøtt. Det er deilig her. Fredelig. Høre små bølger som skulper, og se på Nisene som hopper i sjøen.

I morgen reiser jeg hjem igjen. Til Oslo. Gleder meg til å se min kjære igjen. Og jeg gleder meg til normal hverdag. Koret begynner. Skolen begynner. Folk kommer hjem fra ferie. Men også venner som reiser ut av landet. Det er litt trist på en måte. Kommer til å savne alle.

Her er noen stemningsbilder fra en kveld ved båtplassen vår:

Sol i vann

Vannslipte steiner

Nydelige farger